Far John Surman i Bærum og sønn Ben i upstate New York fant ut at coronaisolasjon var en perfekt anledning til å lage musikk sammen. Med fasit i hånd – eller rettere sagt ørene – er det bare å slå fast at det var en glimrende idé.
Plymouth Argyle- og Stabæk-supporter John Surman (75) er kanskje enda bedre kjent som en av verdens beste baryton- og sopransaksofonister og bassklarinettister. Det seineste provet på det fikk vi under Moldejazz i sommer der han spilte to konserter sammen med Karin Krog.
Hans sønn Ben er av forståelige årsaker noen år yngre. Med trommeguru Jack DeJohnette som svigerfar, har unge Surman slått seg ned ikke langt utenfor Woodstock, men reiser verden rundt i minst like stor grad som sin far som lydmann for blant andre John Scofield.I tillegg til det er den yngste utgava Surman en langt framskreden elektroniker og trakterer blant annet synther, sampler og diverse annet med tangenter på.
Da alt som heter spillejobber forsvant for begge to som dugg for sola den 12. mars, så dukka tanken de hadde lekt med i mange år opp igjen: de ville skape ny musikk sammen. Det at de to altså er bosatt på hvert sitt kontinent byr ikke lenger på de store problemene; filer har føket frem og tilbake over Atlanterhavet og ideer har blitt skapt og utfordra på et svært så spennende vis.
Ti låter har blitt resultatet og de to har skapt melodiske lydlandskap i en miks av fars strålende akustiske blåseinstrumenter – i mine ører er han en av de mest særpregede saksofonister/bassklarinettister som finnes – og sønn Bens allehånde elektroniske lydkilder. Det er annerledes, det er spennende og det er totalt unik musikk i og av en helt spesiell situasjon vi alle har havna opp i. Ben og John Surman har fått det aller beste ut av en svært så trist periode for mange av oss.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Oceancic Rifts
johnsurmanbensurman.bandcamp.com