Det har seg sånn at jeg har mange favoritter i musikkverdenen. Av mange årsaker er Maria Kannegaard og hennes musikk helt der oppe.

Pianisten, komponisten og bandlederen Maria Kannegaard (50) har vært et uomtvistelig talent siden før hun blei tatt opp som den aller første kvinnelige instrumentalisten på den prestisjetunge jazzlinja i Trondheim i 1992. Vi har hatt gleden av å oppleve Kannegaard og hennes musikk i en rekke konstellasjoner siden den gang, men aller størst pris har jeg satt på hennes triobudskap som hun debuterte med på plate for 20 år siden.

Kannegaard har vært åpen om sine psykiske lidelser som blant annet har ført til at hun har vært borte fra musikken i lange perioder. Samtidig har musikken og kraften som finnes i den vært viktig for å holde henne flytende.

I fjor gjorde hun på sett og vis comeback på Jazzfest i Trondheim, Nattjazz i Bergen og deretter Moldejazz etter mange år i mørket. Med seg hadde hun sine faste sjelsfrender Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass. Jeg var så heldig å få oppleve to av disse konsertene og for noen minneverdige stunder det var.

For meg dreier musikk seg i stor grad om møter – møter der empatien musikerne mellom og empatien mellom musikere og publikum spiller avgjørende roller. Der disse forutsetningene er til stede, og sjølsagt er kombinert med unik musikalitet både individuelt og kollektivt, er mye på plass for at magi kan oppstå.

“Sand i en vik”, trioens første studioplate siden 2008, har alt dette. Etter en voldsom og nesten skremmende åpning, serverer komponist Kannegaard oss noen av de fineste, mest groovy og ditto inviterende låtene jeg kan huske å ha hørt på år og dag.

Kannegaard er en melodiker og lyriker av et slag det finnes svært få av. Når så Strønen og Vågan hører hjemme i det samme sjiktet og er utstyrt med lytteegenskaper i ultraklassen, så har “Sand i en vik” blitt av typen tidløs og kommer garantert til å gå inn blant de platene og den musikken som får plass nærmest hjertet mitt. -Tok du opp dette, spør Vågan teknikeren etter det siste sporet. Svaret var heldigvis ja.

PS Hvis noen kloke samtidig kan sørge for at Trump får gjort så lite skade som mulig til han blir eskortert ut av Det hvite hus, ville det vært ønskelig.