Den danske bassisten og komponisten Mathias Højgaard Jensen har slått seg ned i New York på sin søken etter seg sjøl. Han er på god vei.

Mathias Højgaard Jensen, som vi gratulerer med 33-årsdagen i morra, kommer fra København, men har etter en litt omflakkende studenttilværelse nå slått seg ned i Brooklyn, New York. Mer inspirerende, men samtidig tøft sted for en ambisiøs jazzmusiker finnes ikke, men med sin debutskive under eget navn forteller Højgaard Jensen oss at han er på god vei til å finne inn til sin egen stemme.

Tøff vei

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I teksten i omslagsheftet forteller Højgaard Jensen oss at reisa frem til der han er i dag ikke har vært av de enkleste. Han har åpenbart hatt sine utfordringer, men sier at musikken har vært en viktig ventil når det gjelder å komme seg videre.

Her har han skrevet ni låter som definitivt byr både han sjøl, hans medmusikanter og oss på utfordringer. Ingenting er bedre enn det. Det skal ikke være lett alt som kommer vår vei – slik er ikke livet og slik skal heller ikke musikken være.

Jovisst kan det groove av musikken til Højgaard Jensen, men han er altså ikke redd for å ta den i mer åpne og løse omgivelser også. Sammen med trommeslager Steven Crammer, altsaksofonist David Mirarchi og pianist Jacob Sacks – sistnevnte er den eneste jeg kjenner fra før blant annet gjennom fruktbart samarbeid med den norske New York-bassisten Eivind Opsvik, føres det svært så fine samtaler hele veien.

Det er nemlig slik dette musikalske møtet oppleves: her det ikke snakk om noe solist/komp-oppsett; her det fire likeverdige musikanter som går inn og ut av hverandres ideer og tanker og som hele tida er med på å løfte hverandre.

Jeg vil ikke bli det minste overraska om Mathias Højgaard Jensen er aldri så lite inspirert av en type Lennie Tristano/Lee Konitz/Warne Marsh-tankegods. Ut fra det er han på god vei til å skape sitt eget lille univers med god hjelp av empatiske og dyktige, om enn foreløpig ganske ukjente medmusikanter.