Den amerikanske trommeslagere Phil Haynes har i flere tiår vært en skikkelse som i for liten grad har fått den oppmerksomheten han fortjener. Her kommer det to nye prov på det.

Phil Haynes (63) var en del av det sprudlende og kreative down town-miljøet i New York på slutten av det forrige årtusenet. Han spilte med maaange, blant andre Anthony Braxton, Dave Liebman og trompeteren Paul Smoker. Store deler av perioden var han også opptatt av det som skjedde på gitarfronten, spesielt i bluesen og jazzrockens spede begynnelse med B. B. King, Jimi Hendrix, den britiske invasjonen
med John McLaughlin i spissen og John Abercrombie som noen av de viktigste inspiratorene. Lenge før jazzrocken ofte blei glatt og kjønnsløs med andre ord.

Ut av The Big Apple

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For vel 20 år siden flytta Haynes ut av jazzhovedstaden og begynte å jobbe mye med undervisning. Det førte til at det blei dårligere
tilgang på gitarister og Haynes kjente under pandemien at han savna i stadig større grad å utforske dette landskapet på nytt. Det har ført til to helt forskjellige og spennende møter med gitar i fokus.

En av gitaristene Haynes, som har blitt sammenlikna med giganter som Jack DeJohnette, Elvin Jones og den mer kjente Haynes, nemlig Roy, jobba med i NY-epoken sin var Steve Salerno. Han er et ukjent navn for meg, men definitivt ikke for Haynes og nå har de plukka opp igjen hansken.

Sammen med bassisten Drew Gress, som også er en av Haynes´ eldste og beste venner og kolleger, har de tre laga et herlig trioalbum med ei blanding av Chick Corea-, John McLaughlin-, George Russell- og Wayne
Shorter-låter samt en rekke egne saker. Vi blir både tatt med tilbake til gode gamle jazzrock-dager og samtidig plussa på med masse erfaring som gjør at musikken så avgjort har relevans også i 2025.

Fri duo

En av New York-miljøets aller mest sentrale gitarister anno 2025 er Ben Monder, som blant annet har blitt den første gitaristen i The Bad Plus. Haynes og Monder lekte mye sammen før Haynes forlot storbyen,
men spilte aldri inn noe sammen.

Nå har de truffet hverandre for første gang på rundt 25 år og de har åpenbart ikke glemt det som befant seg i den musikalske ryggraden fra forrige runde.

Da de jamma sammen før i verden kom de alltid innom Coltranes klassiker “Transition” og det gjorde de nå også pluss at de datt innom standardlåta “I Fall In Love Too Easily”. Ellers er det frie samtaler mellom to gamle venner som ofte fører til spennende resultat, men ikke hver gang.

Uansett har det vært spennende og hyggelig å møte Phil Haynes sammen med hans to flotte gitarunivers.