Jeg stopper aldri å la meg begeistre over tilveksten av unge norske jazzmusikere og deres evne til å skape ny, original og spennende musikk. Trioen Damata føyer seg elegant inn i den stolte rekka.
Med røtter på Nøtterøy, bassist Karl Erik Horndalsveen, Otta – gitarist Torstein Slåen og Hedal i Valdres – trommeslager Ola Øverby, forteller de tre oss at de har evner og visjoner til å strekke seg mot stadig nye mål.
Årsaken til at jeg nevner hvor de tre kommer fra, er at det er et hyggelig faktum at talentene i stadig større grad kommer fra over alt. Møter oppstår, ofte på utdanningsinstitusjonene, og det skapes konstellasjoner og musikk som stadig flytter grenser.
Damata er av den sorten og når de sjøl hevder at de henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som Maria Kannegaard, Brian Eno, Supersilent, Aphex Twin og Olivier Messiaen, så skal det ikke mye fantasi til for å begripe at Damata tar oss med til tidligere uoppdagede steder.
De tre har allerede tilegna seg noe som i stor grad begynner å utkrystallisere seg som egne stemmer og musikken er åpenbart basert på lekenhet. Noe oppleves som ganske så fritt, mens andre deler er ganske så groovete og mer låtbasert.
Dette er tøft, annerledes og hipt. Det er skapt av et spennende kollektiv med flotte individuelle stemmer på god vei til noe som skal bli svært spennende å følge.
«What´s Damata»
Dugnad rec/[email protected]
