Jeg føler meg overbevist om at jeg ikke er den eneste som aldri har hørt om saksofonisten og komponisten Randal Despommier. Debuten hans frister uansett til flere møter.

Et av de store privilegiene med å omtale musikk er at postkassa blir fylt opp fra alle verdens hjørner med musikk fra musikere jeg ellers høyst sannsynlig aldri ville ha blitt kjent med. 38 år unge Randal Despommier fra Metairie ved New Orleans hører avgjort hjemme i den kategorien.

Jeg ante med andre ord absolutt ingenting om hva som skulle komme til å vederfare mitt sinn da denne cden inntok popanlegget, men det tok svært kort tid før det imaginære smilet meldte sin ankomst. Despommier serverer nemlig musikk med ingredienser fra blant annet jazz, blues, zydeco, rhythm and blues – alt som hører hjemme i en musikalsk gumbo fra New Orleans. Og ikke nok med det: Despommier henter også krydder fra rock, pop, gospel, kunstsang og gregoriansk vokalmusikk. De som aner at dette har blitt ei svært innholdsrik gryte, har altså helt rett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Despommier har bodd og virka i New York siden 2013, men før den tid har han også bodd og studert kormusikk i Italia. Der fant han også det som skulle bli tittelen på debuten: “Dio C´è” – gud eksisterer på italiensk, men det skulle også vise seg at når uttrykket tagga rundt om så betydde det at heroin selges i nærheten.

Altsaksofonist Despommier har alliert seg med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som co-produsent. Repertoaret, som i all hovedsak er skrevet av Despommier – ikke minst den strålende tittellåta med sjølbiografisk tekst tolka av en fantastisk vokalkvartett, men med herlige og annerledes innslag som den italienske filmmelodien “Almeno tu nell´universo” og 90-talls rockelåta “Big Empty” – fra bandet Stone Temple Pilots, der den framifrå gitaristen Ben Monder gjester så det kviner i svingene, sørger for at dette har blitt et ganske unikt og høyst personlig møte med Despommier som aldri har hatt noe mot saksofonister som Paul Desmond og Art Pepper.

Med seg har Despommier et meget empatisk og fint lag med tangentisten Jason Yeager i spissen og med gjestespill fra blant andre Haslip og den svenske flygelhornisten Oskar Stenmark – også han bosatt i New York.

Det er sjølsagt usedvanlig krevende å komme gjennom det trange nåløyet i New York og dalstrøka utafor også. Randal Despommier bør så avgjort få muligheten når verden en gang åpner dørene igjen – så bra er han nemlig.