Grensa mellom folkemusikk og improvisasjon har ikke alltid vært like lett å oppdage – og hyggelig er det. Med sin elgitar tar Frederic Bech dette “samarbeidet” nok et skritt videre.
Finnes det ingen grenser for hva som kan gjøres med musikk? Svaret er heldigvis nei og Frederic Bech har vist med sin elgitar at folkemusikk så avgjort kan løftes frem og tolkes på strømgitar. Det er mulig noen tradisjonalister i folkemusikkmiljøet vil riste oppgitt på hodet – dem om det – men jeg føler meg rimelig sikker på at Bech, som en slags forlenger eller lillebror til Knut Reiersrud, kan være med å invitere nye generasjoner inn i dette landskapet med sine flotte tolkninger.
Rauland
Bech, som befinner seg midt i 30-åra, fikk fot for folkemusikk mens han studerte midt i folkemusikk-smørøyet, nemlig Rauland, for nesten ti år siden. Han valgte sang som hovedinstrument, men etter hvert fant han frem igjen strømgitaren og oppdaga raskt at det ikke var noe motsetningsforhold mellom folkemusikken han hadde blitt så fascinert av og elgitaren – snarere tvert i mot.
Herlig utflukt
Bech, som sjølsagt bor på Klokkarstua – mer folkemusikk blir det vel ikke over et stedsnavn – tar oss med på en utflukt som varer i en knapp halvtime og der repertoaret spenner over ti låter som i all hovedsak inneholder norsk folkemusikk, men med små avstikkere til både svensk og fransk tradisjonsmusikk samt en egen komposisjon også.
Bech har stor respekt for utgangspunktet i materialet han tar for seg. Samtidig tar han seg friheter og makter å legge mye av seg sjøl inn i tolkningene. Det har ført til at “Folk og rør” har blitt en original og spennende måte å tolke dette tidløse materialet på.
«Folk og rør»
NYE NOR/digerdistro.no
