«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» er definitivt den siste om den tidligere kemneren på Kongsberg. Om det også er den siste fra Dag Solstads penn, så er det et stort, lite farvel.

Stort fordi det er en fantastisk roman. Lite fordi den er på kun 100 sider. Man skulle tro at en så «tynn» roman fyker unna på noen timer, men hos meg gjorde den ikke det. Årsaken er at den er så fortetta og intens at jeg i alle fall måtte ha pauser underveis for å fordøye nesten hver eneste setning.

Til tross for at jeg ikke har fulgt Bjørn Hansen tidligere, så kommer jeg raskt inn i den nå 77 år gamle fallerte kemnerens liv og levnet. Det hadde sikkert vært en fordel å følge Hansen hele veien, men det går også fint å bli med kun på denne siste etappa.

Her får Hansen, som Solstad ofte kaller Bj. Hansen, møte sin sønnesønn Wiggo for første gang på ni år. Årsaken er at særingen Bj. Hansen mer eller mindre har isolert seg i ei lita leilighet på Grønland i Oslo. Når svigerdatter Thea Nielsen uanmeldt dukker opp med Wiggo som skal begynne å studere litteratur på universitetet og «forlanger» at sønnen skal flytte inn hos bestefar eller farfar, så forandrer livskvelden seg totalt for Bj. Hansen.

Hva skjer? Hvordan skjer det? Hvorfor skjer det? Mange spørsmål og mange av svara kommer Solstad på sitt forunderlige vis med og noen av svara må man som leser komme med sjøl.

Det er spennende å følge Bjørn Hansen. Det er spennende å følge Dag Solstad. I han forutsigbare uforutsigbarhet skjer det saker og ting han kanskje ikke hatt sett for seg før pennen traff papiret – romanen er håndskrevet må vite – og det er noe av det som gjør Dag Solstad til den giganten han er. For et forfatterskap!