For en start!

Gregory Porter, Siril Malmedal Hauge og russiske LRK Trio sørga for en start på den 59. utgava av Moldejazz det skal bli vanskelig å følge opp. Og Artist in Residence, Gard Nilssen, kom også i gang med et smell.

Gregory Porter – for ei stemme, for ei utstråling. Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

 

Portåpneren

Gregory Porter er blant mange regna for verdens beste mannlige jazzvokalist. Det tok han knappe to timer å bekrefte under åpningskonserten i Bjørnsonhuset. En fullsatt og begeistra sal virka som de var enige i påstanden.

Gregory Porter (47) har tatt den lange veien frem til jazzens stjernehimmel. Han jobba rundt om på små klubber og var delvis sanger og delvis kokk. Så kom det store gjennombruddet i 2013 med albumet «Liquid Spirit» og Grammy-pris for beste mannlige jazzvokal året etter var en bekreftelse på at Porter hadde inntatt trona.

I Molde i 2015

Molde-publikummet fikk stifte bekjentskap med han for fire år siden på Romsdalsmuseet og mannen som alltid er iført den karakteristiske lua/hatten – visstnok på grunn av ei brannulykke – fortalte oss nå, som den gang, at han er besjela med en stemmeprakt og utstråling som ikke kan læres noe sted. Enten har man Det eller så har man ikke Det – Gregory Porter har Det i fullt monn.

Nesten to timers signingsferd

I løpet av det lange settet han ga menigheta, slik hørtes det ut i alle fall, tok han oss med på ei reise gjennom store deler av si karriere  med sanger som hitlåta «Hey Laura», «On My Way to Harlem», «Take Me To the Alley» – som fortalte om Porters engasjement for de svakeste, og «Water Under the Bridges».

Hans sterke og klokkeklare baryton ga oss tolkninger av «Papa Was a Rolling Stone», «Nature Boy» og en saaaakte versjon av «Hit the Road Jack» og når det svært så empatiske bandet var innom sanger som «Smoke on the Water» og Beatles-klassikeren «Come Together», så var denne ekskursjonen på besøk hos mye av den moderne musikkhistoria. Funky saker der gospel, soul og rhythm and blues var elementer, mangla det heller ikke på.

Gregory Porter omkransa av sitt empatiske band. Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Bandet var absolutt av det kompetente slaget med piano, orgel, bass, trommer og tenorsaksofon som instrumentering, men som tidligere har Porter valgt å holde seg til musikanter som har vært med han på veien opp – han har fortsatt ikke valgt de store stjernene og det taler til hans fordel. De fem herrene som var med nå viste han den respekten han fortjente og han ga dem tilsvarende tillit – alle fikk sine øyeblikk til å vise hva de kunne. Sjøl om Gregory Porter på alle vis var stjerna så løfta han frem sine medmusikanter på et fint vis.

Alle – nesten i alle fall – sang med på avslutningslåta «You Can Join My Band» og veldig mange var garantert klar for å bli med videre. Gregory Porter kom, sang og vant og og åpna porten for et enda større publikum. For ei utstråling – for ei stemme! 

PS For å få jobb med Porter virka det som man må ha hodeplagg av et eller annet slag og hår i ansiktet – alle de fem musikantene hadde det i alle fall.

Bjørnsonhuset – fullsatt

Gregory Porter – vokal

Albert Robert Crawford Jr. – piano

Emanuel Harold – trommer

Jamal Keith Nichols – bass

Tivon Scott Pennicott – tenorsaksofon

Ondrej Privec – orgel

 

Takk for prisen fra Siril Malmedal Hauge

 

Allerede før Porter leverte sin åpningskonsert i storstua Bjørnsonhuset, hadde vokalisten, mandolinisten og låtskriveren Siril Malmedal Hauge (26) gitt oss sin takk-for-årets talent-pris konsert.

Stortalentet fra musikkbygda Langevåg på Sula har spesielt det siste året vist et stadig større publikum hvilket enormt talent hun er i besittelse av. På skivene «Uncharted Territory» og «Last Things» har vi fått stifte bekjentskap med litt forskjellige sider av hennes talent og på konserten i Molde var det musikk fra den første skiva som stod i fokus.

 

Siril Malmedal Hauge sammen med et annet supertalent, saksofonisten Martin Myhre Olsen. Foto: Tor Hammerø

Det som slår meg alltid når jeg hører Malmedal Hauge er at hun har så god tid. Hun inviterer oss inn i sin tekstverden og med sitt luftige uttrykk og foredrag gir hun oss muligheten til å bli med på ferden.

Jeg tror neppe Siril vil protestere høylytt hvis det hevdes at hun har lytta en hel del til singer-songwritere som Joni Mitchell og det er jo langt fra den verste inspirasjonskilden man kan tenke seg. Som Mitchell er Malmedal Hauge allerede en historieforteller av klasse og låtene hennes oppleves ofte som ei pakke som åpnes saaakte – det er ofte de fineste pakkene og de som huskes lengst.

Måten Malmedal Hauge synger på er uten de store faktene; det er vart, det er sart og det gjøres slik at vi sitter ytterst på stolen for ikke å gå glipp av noe som helst.

Når hun så hadde med seg et strålende band bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på elbass, Kjetil André Mulelid på piano og orgel, Martin Myhre Olsen på saksofoner – gjerne flere samtidig (vi skjønner godt hvorfor Chick Corea inviterte han med som solist i Praha i fjor), Torgeir Hovden Standal på gitar samt strykerne Isa Caroline Holmesland, Kaja Fjellberg Pettersen og Adrian Løseth Waade, så fikk vi møte mye av den store talentflokken som befolker jazzNorge og tilliggende herligheter om dagen.

Siril Malmedal Hauge takka for prisen på best mulig vis.

Russiske LRK Trio leverte noe så vederstyggelig. Foto: Tor Hammerø

LRK Trio kommer fra Moskva, men gir ut musikken sin på norske Losen Records. Det har ført til at noen av oss ante hva som var i emning på Storyville frem mot midnatt.

Pianisten Evgeny Lebedev, bassisten Anton Revnyuk og trommeslageren Ignat Kravtsov var likevel intet mindre enn ei kraftpakke og en sensasjon for de aller fleste og konserten kommer til å bli huska – lenge.

Med et teknisk repertoar som vi sjelden har opplevd tidligere – de tre har åpenbart en solid klassisk bakgrunn som veldig mange russiske musikere – et trøkk i samspillet som vitna om lang fartstid sammen, tøffe, virile og ekvilibristiske låter med røtter både i russisk tradisjon, afrikanske impulser og jazztradisjonen – avslutta med den eneste coverlåta, Police-klassikeren «Sending Out an SOS», sørga LRK Trio ei avslutning på åpningsdagen man bare kunne ha drømt om.

Artist in Residence, Gard Nilssen, sin åpningskonsert med duoen sPacemonKey, utvida med Ståle Storløkken og Stian Westerhus, fikk jeg med meg bare noen minutter av. Det var nok til å slå fast at Nilssen ikke har tenkt å gi ved dørene denne uka. Dette skal bli moro!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg