Den danske kvintetten Andorra gir oss enda mer livsbejaende og frisk jazzmusikk med røtter i en rekke grenseland.

Den oppvakte vil sikkert mer enn ane at dette er det tredje albumet fra Andorra. Debuten i 2021 gikk meg hus forbi, men oppfølgeren “Current” fra for to år siden fortalte meg umiddelbart at her var det et band med en musikk som hadde det meste i seg til å spre lys og varme i en ellers mørk og tung verden. Vi trenger enkelt og greit slik musikk og heldigvis følger Andorra opp i samme positive spor.

Langt tilbake

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

De fem herrene i det musikalske landet Andorra, trommeslager Nikolaj Bundvig, elbassist Morten Jørgensen, gitarist og lapsteelist Simon Krebs, flügelhornist og tromperter Mads la Cour og tangentist Peter Kohlmetz Møller, går mye lenger tilbake enn til debuten “Andorra”. De studerte nemlig musikk sammen på konservatoriet i Odense før de satte kursen ut i forskjellige retninger.

De fem har åpenbart holdt kontakten ved like sjøl om de har skapt seg gode karrierer på hvert sitt hold og heldigvis blei lysten for stor til at de greide å holde seg unna hverandre: de hadde mye felles musikk i seg.

Felles

De sju fengende og groovy låtene vi blir servert denne gangen er alle kollektivt skapt – bandet står som komponist. Det betyr på ingen måte at det er frijazz unnfanga der og da vi har med å gjøre. Tvert i mot så er dette usedvanlig melodisk og vakker musikk med spor av både funk, soul, rock og ikke minst store doser jazz og improvisasjon i seg.

Kollektivet låter meget samspilt og empatisk og solistisk er det høy klasse på alle involverte.

Det Andorra gir oss er nok en gang en type jazzuttrykk som vi sjelden møter her i vår del av verden. Det gjør det enda hyggeligere å slå fast at det gjør veldig godt å varme seg på denne musikalske gumboen som jeg føler meg ganske trygg på fungerer svært godt live også.