Mary Halvorson har i løpet av de par seineste tiåra fortalt oss at hun både er en fornyer og forlenger av jazztradisjonen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme og sin egen retning er noe av det alle jazzmusikanter med ambisjoner har i bakhodet og vel så det fra relativt ung alder. Jeg føler meg ganske så sikker på at Mary Halvorson (43) har hatt slike ambisjoner ganske så lenge og det er hevet over tvil at hun har greid å stake ut en helt egen kurs både som gitarist, komponist og bandleder.

Forlenger

I 2022 ga Halvorson, noe sier meg at det finnes noen skandinaviske røtter et eller annet sted der, oss to spennende utgivelser: “Belladonna” og “Amaryllis”. Den første med Halvorson og en strykekvartett og den andre med strykekvartett og det som har blitt kalt Amaryllis Sextet. Denne gangen følger hun opp med “bare” Amaryllis-bandet. Det vil si Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet pluss sjefen sjøl.

Her har Halvorson satt sammen et originalt band med noen av New York-jazzens aller mest spennende, ganske så unge stemmer. Når hun så har invitert med seg sjølvaste Laurie Anderson på fiolin på et av spora, så mer enn antyder det at her inviteres det ikke akkurat til et A4-møte.

Komponisten

Halvorson fortsetter sin kompromissløse forskerferd som komponist og henter uhemma fra kilder som eksperimentell rock, folk og impro – og helt sikkert mye annet – til et hele som er hennes eget helt unike uttrykk.

Her er det masse plass til alle involverte og gitarspillet til Halvorson har jeg aldri hørt så vitalt noen gang tidligere. Dette er intet mindre enn heftig og veldig tøft.