Petter Wettre er en saksofonist og en personlighet som heldigvis aldri har pakka inn synspunktene sine i bomull. Han har alltid vært tydelig og klar. Også på at dette er han siste plateutgivelse. For en gangs skyld håper jeg han tar feil.

Petter Wettre (53) har alltid gått sin egen vei. Der de aller fleste i den oppvoksende norske jazzslekt siden de fire store, Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, i større eller mindre grad har vært opptatt av å følge i deres fotspor, så har Wettre i stedet fulgt i spora som førte han til Berklee og USA for noen tiår siden. Wettre har aldri lagt skjul på at Michael Brecker har vært hans musikalske ledestjerne og kursen som har blitt staka ut har definitivt blitt prega av det.

Valga Wettre har tatt har uten unntak vært tydelige og kompromissløse. For vel et år siden bestemte han seg for eksempel for å flytte til Paris – uten at han kjente noen eller kunne fransk i noen særlig grad. Han ville utfordre seg sjøl – enkelt og greit. Det at pandemien slo ned med et brak omtrent samtidig som Wettre landa i Paris, fikk han på ingen måte til å skifte mening. Petter Wettre har det med å følge den kursen han har staka ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tida i en av verdens aller største kulturelle smeltedigler har han åpenbart brukt svært godt. Han har avgjort ikke fått spilt så mye som han hadde ønska, men han har der i mot fått øvd mye og ikke minst fått skrevet masse flott musikk. Denne gangen har kraftsaksofonisten konsentrert seg i stor grad om balladeuniverset og jeg trodde faktisk jeg hørt standardlåta “My Foolish Heart” til å begynne med, men alle låtene er sugd av eget bryst.

Noe annet jeg mener å høre i større grad enn tidligere er også Coltranes sterke innflytelse på Wettres uttrykk. Sjøl om to giganter har blitt nevnt her, så er det likevel slik at Petter Wettre på alle mulige slags vis har tilegna seg si egen stemme: det tar kun noen få takter for å slå fast at det er Petter Wettre vi har med å gjøre. Han setter sitt eget bumerke på musikken og uttrykket; det alle jazzmusikere med ambisjoner alltid er på leit etter.

Det er en styrke og kraft i uttrykket til Wettre som han er ganske så aleine om. Når han så har funnet nye sjelsfrender i Paris i den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio, den franske pianisten Fred Nardin og den svenske bassisten Viktor Nyberg – jeg lurer faktisk på om Wettre noen gang har hatt bedre reisefølge – så har “The Last Album” kanskje blitt Petter Wettres aller flotteste og mest personlige visittkort.

Det er en liten, men viktig nyanse i det norske språket når det gjelder de to ordene seineste og siste. Det første av de to betyr at vi har mer i vente, mens det andre betyr at det er slutt. Jeg håper at Petter Wettre har gått seg litt vill i den engelske ordbruken her etter å ha prøvd å lære seg fransk i vel et år. Hvis ikke så er dette et farvel med dette mediumet han skal være stolt av. Veldig stolt!