Når Copenhagen JazzFestival kan friste med både Palle Mikkelborg og Bernard «Pretty» Purdie på samme kveld, så er sannsynligheten for lykke overhengende faktisk.
Det er maaange år siden jag hadde gleden av å oppleve Pierre Dørges New Jungle Orchestra i fri og livsbejaende utfoldelse i Molde. Forventningene var derfor store – ikke minst fordi mester Palle Mikkelborg skulle være gjest.
Dørge og Mikkelborg, begge oppvokst på Nørrebro der Brorsons kirke ligger og der konserten blei holdt, viste både gjennom sin utstråling og sine musikalske personligheter at de fortsatt leverer på alle øverste hylle.
Her fikk vi alt fra afrikansk talekor, «Blackbird» i duett med de to, Ellingtons «Caravan», Dørges «Mingus Birthday Party», noen strofer av fader Miles´ «Jean Pierre», mye humor, et lekent band av toppklasse og flere turer ut i den musikalske jungelen.
Umiddelbart skulle man kanskje ikke tro at Mikkelborgs lyriske leie skulle passe inn i dette universet, men det gjorde det altså på alle mulige slags vis. Spesielt morsomt for oss fra der vi kommer fra var det at Mikkelborgs trompetsamtaler med vår egen Gunnar Halle var noen av kveldens høydepunkt.
Palle Mikkelborg har aldri lagt skjul på at han stammer fra Miles Davis, men han gjør det på sin måte og de spilte også fra hans hyllestkomposisjon til mesteren, «Aura». Bandet var satt opp i sentrum av kirka og Mikkelborg førte samtaler med alle fra sin plass i sentrum for bandet – det var en perfekt koreografi på denne nydelige, humørfylte og herlige reisa til så mange steder.
Foto: Tor Hammerø
Kvelden starta med første sett med trompeteren Randy Brecker, tangentisten Jacob Christoffersen, bassisten Scott Colley, altsaksofonisten Benjamin Koppel og ikke minst trommelegenden Bernard «Pretty» Purdie.
Etter kun noen timers intens øvelse – de fem hadde aldri møtt hverandre før såvidt jeg skjønner – møtte de et feststemt og begeistra publikum med stort sett Koppel-låter pluss «What the World Needs Now».
Kjemien var noe så voldsomt på plass fra første takt: Brecker var i storslag, Colley viste hvorfor han er en av jazzens aller mest etterspurte bassister, Christoffersen, som jeg hørte for første gang, forklarte kjapt hvorfor han har ei voldsom stjerne i Danmark, Koppel har tatt arva fra David Sanborn elegant videre og så er det Pretty da.
Mannen som har gjort alt som kan kalles funky og groovy med «alle», har jeg aldri fått høre live tidligere. Elegant antrukket, med gull på de fleste fingre og grått kinnskjegg, likna Purdie (80) nesten på Count Basie. Om du fortsatt groova av han? Noe så vederstyggelig. Han er definisjonen på groovy trommespill og han, medmusikantene og publikum syntes tydeligvis det var like morsomt nå som alltid.
Omfavnelsene blant musikantene da de gikk til pause sa alt om empatien som fantes på scena. Settet jeg fikk med meg var det de kalte jazzsettet – etter pause skulle det bli soul må vite og noe forteller meg at det sikkert blei like groovy.
Da kalte «dessverre» Pierre Dørge, Palle Mikkelborg & Co – det er slike slag slag livet gir. Hipt var det uansett – over alt.
