Både musikantene Karl Espegard på fele, Juan Pablo de Lucca på piano, Sebastián Noya på bass, Åsbjørg Ryeng på bandoneon og vokalisten Juan Villareal samt bandet El Muro Tango er nye bekjentskaper for meg. Det har likevel tatt svært kort tid å bli gode venner med alle sammen og ikke minst musikken deres.

Lengsel, smerte, tapt kjærlighet og nostalgi er sentrale elementer i tangouttrykket som opprinnelig blei unnfanga blant arbeiderklassen i Argentina. Slik var det, slik er det og slik kommer det til å bli værende i all fremtid. Det betyr ikke at tangouttrykket ikke utvikler seg, men det betyr at fundamentet blir tatt vare på.

Det viser med all ønskelig tydelighet El Muro Tango som har alliert seg med en av tangolandets aller mest anerkjente vokalister, Juan Villareal, som synger med en inderlighet og ekthet som skinner gjennom fra start til mål. Her er det temperament, her er det pasjon og her er det en overbevisning om at kloden vil gå under uten tangoen – nesten i alle fall.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Espegard, som har bodd flere år i Argentina, preger sammen Ryeng, på det argentinske trekkspillet bandoneon, dette fine og sterke uttrykket på et eksemplarisk vis og og de Lucca og Noya har åpenbart tangoen i ryggraden. Villareal, som har skrevet en av de tolv låtene, spiller også gitar i tillegg til å synge.

Repertoaret er henta fra en rekke komponister som er ukjente for meg, men det er låter de har reist nesten verden rundt med, inkludert en hel del i Argentina, siden bandet blei etablert i 2016. Det er ikke rart de har fått flott mottakelse over alt – dette låter nemlig så sterkt og så ekte som man bare kan ønske seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.