Bjørn Klakegg er en kjent skikkelse i jazzmiljøet. En av musikkens Petter Smart her hjemme har også mange andre kvaliteter og her treffer vi han som sofistikert popmusiker.
Det er ikke akkurat dagligdags at man debuterer i popsjangeren som 61-åring. Så er ikke Bjørn Klakegg noen A4-musikant heller da. Han har bygget sine originale instrumenter gjennom en årrekke og musikken han har skapt som improvisator har alltid noe helt spesielt ved seg.
Om jeg blei overraska over at Klakegg dukka opp som rocke/pop-musiker med sitt eget band? Egentlig ikke. Han har hele tida pusha grenser og i forbindelse med at unggutten – i forhold til Klakegg i alle fall – Mattias Krohn Nielsen blei gitarelev hos Klakegg, så åpna det seg etter hvert nye dører.
Krohn Nielsen kom fra et helt annet musikalsk ståsted enn Klakegg og lærer/elev forbindelsen utvikla seg raskt til et vennskapsforhold. Og når to musikere blir venner er det ofte bare et spørsmål om tid før de begynner å skape musikk sammen.
Klakegg har skrevet alt av både tekster og musikk, men med klare innspill fra Krohn Nielsen hele veien. I tillegg til å være en framifrå gitarist – han var en del av det første kullet på jazzlinja i Trondheim – så viser Klakegg seg å være en fin vokalist også. Når han så er en historieforteller – på engelsk – et godt stykke forbi gjennomsnittet av poptekstskribenter, så har «Magpie and the Moon» bli et lite smykke av ei popskive.
Krohn Nielsen har også henta inn sine venner Tore Ljøkelsøy på trommer og perkusjon og Magnus Tveten på bass – det har ført til at Local Store har blitt et usedvanlig tett og fint popband.
Beatles, Dungen og Wilco har blitt brukt som referanser når det gjelder i hva slags landskap vi finner Local Store. Det er mulig det. I mine ører låter det som Local Store og Bjørn Klakegg har nok en gang utvida sin horisont på et flott vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.
Magpie and the Moon
BJK Music/Musikkoperatørene