Det er på høy tid at vi kaller den tyske trommeslageren Frederik
Villmow for norsk nå. Han har bodd her lenge nok og så er han veldig
bra. To gode grunner det.

I tillegg til å ha gått på jazzlinja i Trondheim, så har Villmow (31)
og hans familie tilbragt mye tid i kongeriket på ferieopphold hvis jeg
har skjønt det riktig. Nå har Villmow, som snakker både jazz og norsk
bortimot perfekt, også slått seg ned i Oslo og viser både stor
tiltakslyst og ditto evne til å få satt ideer ut i livet.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Det jeg har hørt av Villmow tidligere, både som sidemann og som sjef
for egne prosjekter, har hørt hjemme i forlengelsen av en amerikansk
slags 60-talls tradisjon. Det skal swinge og det skal groove. Med sitt
ferskeste og kanskje mest ambisiøse prosjekt til dato forlenger han
denne ambisjonen og han har like godt dratt til jazzens hovedstad New
York for å sjekke ut hva en session sammen med noen av de beste over
there ville føre til.

Fire timer

Sammen med et såkalt pick up-band som altså aldri hadde møtt hverandre
før, bestående av bassisten Alexander Claffy, tenorsaksofonisten
Nicole Glover og pianisten David Kikoski, vil jeg mene at Villmow fikk
det meste og beste ut av de fire timene de hadde til disposisjon i Big
Orange Sheep-studioet i Brooklyn.

Claffy er et nytt navn for meg, mens Glover, som jeg hørte med
Christian McBride i Molde i sommer, har vært på alles lepper noen år
nå og Kikoski, som har vært en av de mest ettertrakta tangentørene i
The Big Apple i flere tiår, har utvilsomt skjønt Villmows intensjoner
til fulle og seks første tagninger på fire timer har ført til et
visittkort som Villmow kan være stolt av både nå og i tiåra som
kommer.

Tøft låtvalg

Tre av de seks låtene har Villmow skrevet sjøl, mens Ron Carters
«First Trip», Wayne Shorters «Fee-Fi-Fo-Fum» og Chick Coreas «Mirror
Mirror» også passer utmerket inn i miksen.

Dette er tidløs og ekte Jazzmusikk med stor J der fire sjeler som
aldri har spilt sammen før spontant skjønner hverandre noe så
voldsomt. De vil hverandre og musikken vel og de lykkes på alle mulige
slags vis.

Frederik Villmow har tatt nye steg i retning seg sjøl og den kjernen
han ønsker å være en del av.