Noen univers fascinerer mer enn andre og Bjørn Klakeggs Needlepoint-univers er blant dem som plasserer seg i kategorien fascinerer mer – mye mer.
Helt siden 2010 har Bjørn Klakegg (63) utfordra og underholdt meg med det som i utgangspunktet var et overraskende uttrykk med bandet Needlepoint. Med gruppas femte utgivelse bekrefter Klakegg og bandet at de serverer oss noe av det fineste som er laga av progrock i fedrelandet på år og dag.
De fleste vil nok forbinde Klakegg med mer eller mindre reinspikka jazz – blant annet i det utmerkede bandet Out to Lunch. Men de som har fulgt den norske jazzens Petter Smart – hvor mange instrumenter har han faktisk funnet opp? – vet at han har hatt og har det i seg til å gå i de fleste musikalske retninger. Bjørn Klakegg er enkelt og greit en sjangerfri musikant som kun har ei rettesnor: det må være kvalitet over det som kommer ut!
Og nok en gang er det sjølsagt det. Klakegg har skrevet alt av tekst og musikk og hans synger med det herlige nebbet han har. Han framstår i stadig større grad som en strålende historieforteller der dagligdagse opplevelser blir allmenngyldige. Broder Rune Klakeggs fremragende evner som covertegner og tekstskriver – for hånd, må vite – (forstørrelsesglass anbefales for de som har levd ei stund), gjør også sitt til at dette har blitt nok en ny opplevelse av en artist i stadig vekst.
Når han, Klakegg spiller også fele, fløyte og cello i tillegg til gitar, fortsatt omgir seg med et relativt guffent lag bestående av Nikolai Hængsle på elbass og diverse, Olaf Olsen på trommer og David Wallumrød på allehånde tangentinstrumenter, så kan faktisk ikke omgivelsene bli bedre. For en gjeng, for et band!
Bjørn Klakegg fortsetter på sin høyst unike utflukt og på en ekskursjon som tar han til steder som kun han kan ha unnfanga. Herlig!
Walking Up That Valley
BJK Music/Musikkoperatørene
