Fjoråret fortalte meg hvor djupt savnet av København som start på festivalsommeren har vært. I år var muligheten til stede igjen og du verden så godt det gjorde med en blanding av ferie, storby og jazzfestival i den danske hovedstaden.
Sjøl om Copenhagen Jazz Festival er en mastodont av en festival med rundt 1300 konserter i løpet av tre uker, så er den totalt forskjellig fra det vi forbinder med jazzfestival her i Norge.
Det aller meste er gratiskonserter som er å finne nesten over alt i den enorme byen. På gater og streder, i kjellerrom på sikkert på loft også, i hager, klubber restauranter, kirker og i konsertsaler – det er musikk nesten over alt. Likevel er det mulig å oppholde seg i København uten å bli utsatt for jazzmusikk – denne byen rommer alt og den har plass til alt.
Danskene er som alltid blide og medgjørlige og de som er avhengige av slikt, satte åpenbart stor pris på fjellapene fra nord – altså vi nordmenn – var tilbake og la igjen ei krone eller ti.
Etter en forsiktig start der vi i solidaritet fulgte de danske drenge sin kamp om å nå EM-finalen, skulle den svensk-danske tenoristen Tomas Franck være vårt første møte med festivalen. Slik blei det tikke.
Franck hadde dessverre dratt på seg en forkjølelse og måtte kaste inn håndkleet. På kort varsel steppa en annen tenorist i toppklasse, Fredrik Lundin, inn og sammen med Ben Besiakov på piano, Francks bror Daniel Franck på bass og Jeppe Gram på trommer, tok han oss med på kvartettens første «øvelse».
Med et repertoar i et hardboplandskap alle fire kjenner seg svært godt hjemme i, ga de oss to sett der låter, tempi og toneart blei avtalt fra låt til låt. Det swingte som om de fire ikke hadde gjort noe annet enn å spille sammen og fortalte oss hvor tilpasningsdyktige jazzmusikere på dette nivået er.
Valget om nok en gang å avlegge denne flotte byen med den store festivalen et besøk, førte blant annet til at jeg gikk glipp av Arild Andersens Kongsberg-konsert. Synd må vite, men Andersens danske våpendrager gjennom flere år, pianisten Carsten Dahl, gjorde sitt ytterste for å dempe savnet. Det greide han definitivt på sitt unike vis.
Dahl, som også er en fremragende kunstmaler, malte musikalske landskap ut i fra der og da og med Dahls unike fantasiverden og med en teknikk som kan ta han, oss og musikken til fantastiske steder, så ga han oss to sett med unike opplevelser.
Alt var ikke totalt fritt komponert/improvisert og to av Dahls store inspirasjonskilder, Keith Jarrett – med «In Your Quiet Place» og Grieg, fikk sine flotte tolkninger.
Carsten Dahl er en solopianist som hører hjemme helt der oppe – uansett hvilke måleenheter som blir tatt i bruk.
I Svenska Kyrkan hadde den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi og bassisten Thomas Fonnesbæk satt hverandre stevne. Det har de gjort en rekke ganger tidligere både live og på plate. Dette var første gang jeg fikk muligheten til å oppleve dem live og du verden for et møte det blei.
Pieranunzi er ikledd ei fantastisk stemme og er intet mindre enn en musikalsk samtalepartner i ultraklassen. Jeg tror neppe han vil protestere hvis jeg antyder at Bill Evans og Chick Corea har vært viktige ledestjerner på hans vei mot seg sjøl og til seg sjøl har han så definitivt kommet.
Når så Fonnesbæk er den perfekte arvtaker etter geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen med en musikalitet, lytteevne og teknikk verdig til å bli nevnt sammen med NHØP, så blei disse duosamtalene basert på musikk de to hadde skrevet, et virkelig høydepunkt under København-oppholdet.
Mangfoldet er stort også innen dansk jazz og pianisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Kathrine Windfeld (37), har på flere skiver mer enn antyda at hun har noe spesielt på fare med.
For første gang fikk jeg muligheten til å oppleve henne og musikken hennes live og det i gamle Copenhagen Jazzhouse. Windfeld er utstyrt med en utstråling og publikumstekke både verbalt og musikalsk som er ganske sjelden i jazzsammenheng og når hun så har skrevet spennende, moderne og tøff storbandmusikk og satt sammen et band som holder høy klasse både kollektivt og solistisk, så blei dette et storbandmøte som fortalte meg at Kathrine Windfeld blir ei viktig stemme å følge i åra som kommer.
Mitt København-opphold blei avslutta sammen med en av mine store danske favoritter, vokalisten Cæcilie Norby. I vakre Haveselskabets Have tok hun i mot oss med en meget bra trio, herlig strykekvartett og med den usedvanlig langt framskredne cellisten Andreas Brantelid som spesiell gjest.
Hun begynte det Helge med en skål til livet – «Here´s to Life», før hun blant annet ga oss herlige versjoner av «My Man´s Got Soul», «Summertime», Dylans «»How Does it Feel», et par helt nye originallåter og Bowies «Life on Mars».
Norby hadde publikum i sin hule hånd fra første takt og viste oss også at hun slekter godt på sin operasyngende mor. Norby hadde lengta veldig etter å komme ut til sitt publikum igjen og gjensynsgleden var åpenbart gjensidig.
Cæcilie Norby ga oss en perfekt avslutning for vår del på Copenhagen Jazz Festival 2021. Noe – ganske mye faktisk – sier meg at det blir ny Københavntur i juli neste år også.
