Duke Ellington er så avgjort en av jazzens aller største gjennom alle tider. Her får vi møte han og storbandet hans i et konsertopptak fra København som nok en gang bekrefter det.

Mye diskuteres, og det er jo stort sett flott, om hva og hvem som er den største og beste – også innen jazzen. Så vidt jeg har fått med meg så har det aldri blitt trukket i tvil om Edward Kennedy, bedre kjent som Duke, Ellington (1899-1974) hører hjemme helt der oppe blant de aller viktigste retningsgiverne og dermed stilskaperne i jazzhistoria.

Skapte noe nytt

Annonsørinnhold

Årets lekreste sommerkjoler

Helt fra han inntok scena på 20-tallet og til han forlot tida rundt 50 år seinere, så skapte Ellington stadig nye nye storbandretninger eller rettere nye retninger i jazz en rekke ganger. Miles Davis mente vel at han gjorde det fem ganger – Ellington var absolutt ikke langt unna.

Ellington-viterne er garantert uenig om hva som var Ellingtons beste epoke. Det var jo veldig mye å velge mellom. Dette opptaket fra Danmarks Radio – fra radiosendinga siden det ikke har vært mulig å oppdrive originalopptaket – fra en av to konserter i KB Hallen den 7. november 1958, forteller oss i alle fall at bandet var i storform mot slutten av 50-tallet.

Vi blir servert nesten 80 minutter musikk, inkludert noen ekstra eksklusive jamopptak fra Danmark i 1950 også med alt fra Ellington solo til en herlig trio med Don Byas og Jimmy Hamilton, og her er “alle” hitlåtene på plass: “Take The A-Train” – som tema eller oppspark, “Perdido”, “Prelude To A Kiss”, “Things Ain´t What They Used To Be” og “Diminuendo and Crescendo in Blue” med 27 kor av Paul Gonsalves!!! Hvis han var påseilt denne kvelden, som ryktene vil ha det til at han ofte var, så er det helt greit for meg!

På denne tida besto bandet av veteraner som Harry Carney og Johnny Hodges og “modernister” som Jimmy Hamilton, Paul Gonsalves og Clark Terry og du verden som det låt! Toppsolister som trivdes med å bryne seg – gjerne på hverandre – og et band som sjefen leda med løs, men samtidig med bestemt hånd., bekrefter for meg at Duke Ellington anno 1958 var på sitt aller beste. Som det swang i Køben!