Elias Akselsen vandrer heldigvis stadig videre. Heldigvis fordi han har noe ekte og personlig å melde.
Det er vel å ta hardt i å kalle Elias Akselsen (72) en stor sanger i tradisjonell forstand. Når det er sagt så er han en formidler som alle som vil som lytte og lære har veldig mye å hente fra. Nå er han heldigvis tilbake igjen sammen med et utmerka tonefølge.
Akselsen er oldebarn av taterkongen Stor-Johan som var leder for store deler av romanifolket i Norge. Helt siden Akselsen slo gjennom og løfta fram en viktig tradisjon her hjemme på begynnelsen av 2000-tallet, har han vært viktig i forbindelse med å bevisstgjøre alle oss andre og gjøre sitt eget folk stolt – eller enda stoltere. Akselsen har holdt denne tradisjonen i live lenge før det, men for den gemene hop så er det de seineste 20 åra som har vært viktige.
For mine ører har det vært stille fra Akselsen ei stund nå, men det tar kun sekunder å slå fast at han er akkurat der han har vært de seineste åra – ekte og inderlig.
Med et empatisk kremlag bestående av Freddy Holm på allehånde strengeinstrumenter, Eivind Kløverød på trommer og perkusjon og Finn Tore Tokle på basser pluss hjelp fra Rino Silden og ikke minst Bebe Risenfors på nesten det som finnes i instrumentparken, blir vi servert en drøy halvtime med alt fra «Lille vakre Anna» via «Langs hver en vei» til «Ned i dalen»i alt fra noe som kan minne om tradjazz til tango.
Vi møter en Elias Akselsen slik vi har blitt vant til å møte han, men kanskje gladere og til dels faktisk mer sprudlende enn før. Det er uansett veldig hyggelig å ha han med oss igjen – Elias Akselsen er ei viktig og sterk stemme.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ved leirbålet
Grammofon/Musikkoperatørene
