Bassisten Stephan Crump kjenner jeg ikke minst fra den utmerkede trioen til Vijay Iyer. Her viser han oss ei helt annen og spennende side.
Stephan Crump (52) har helt siden Vijay Iyer virkelig slo gjennom på den aller største jazzscena vist oss hvilken strålende bassist og ikke minst lytter han er. I mine ører har han aldri hatt behov for å dominere det musikalske landskapet han har vært en del av – han har uten stans hatt ønske om å bidra som fargelegger: det store musikalske uttrykket har alltid stått i sentrum. Slik er det så avgjort fortsatt sjøl om det er Crumps navn som står i sentrum for denne utgivelsen.
Det avgjørende vannet
Crump har vært og er en meget ettertrakta sidemann hos storheter som Mary Halvorson, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock og i Borderlands Trio med Kris Davis og Eric McPherson. Det bekrefter hvilken enorm anerkjennelse han nyter blant medmusikanter, men hans måte å uttrykke seg på vil aldri føre til superstjerne-status for Crump. Det føler jeg meg overbevist om at han lever veldig godt med.
Gjennom hele livet, fra oppveksten ved Mississippi til 30 år i Brooklyn ved Gowanus Canal, har Crump vært opptatt av vann. Dette verket, “Slow Water”, vokste nesten frem som en dyd av nødvendighet og blei ytterligere inspirert av boka “Water Always Wins” av Erica Gies. Vannet er en livsnødvendighet – det er også musikken.
En spesiell fusjon
Mye av musikken er utskrevet, mens noe flyter frem spontant. Vi befinner oss i et skjæringspunkt mellom jazz og samtidsmusikk og det håndplukka laget, mange førstegangsbekjentskaper også for Crump, har så definitivt skjønt kapteinens intensjoner. Her er det en blanding av kammermusikere og improvisatører og vibrafonisten Patricia Brennan, trombonisten Jacob Garchik, fiolinisten yuniya edi kwon, bratsjisten Joanna Mattrey og trompeteren Kenny Warren gjør en flott jobb med å få musikken og vannet til å flyte.
Stephan Crump bekrefter at han er ei spesiell og spennende stemme.
«Slow Water»
Papillon Sounds/stephancrump.com