Langt der bak ante det meg at jeg hadde hørt navnet Jeremy Rose tidligere. Det viste seg at jeg måtte helt tilbake til 2010.
Det er nemlig 14 år siden den australske saksofonisten, klarinettisten, komponisten og storbandlederen Jeremy Rose (39) ga ut «Chiba» med norske Kim Johannesen på gitar og Adrian Myhr på bass. Årsaken var at Rose tilbrakte et halvt år som utvekslingsstudent i Oslo og hadde sjølvaste Geir Lysne som mentor. Lysne har nå i en årrekke vært leder av det tyske storbandet til kringkastingsselskapet NDR – et av de ledende storband på Tellus og det sier det meste om hvilken posisjon Lysne har.
Lært mye
Rose har i løpet av de 15 åra som har gått siden han var Lysnes student, etablert seg kraftig på hjemmebane i en rekke konstellasjoner og med mange plateutgivelser. «Discordia» med The Earshift Orchestra er den første som har kommet min vei og forteller med all ønskelig tydelighet at Rose plukka opp mye fra Lysne når det gjaldt både komponering og arrangering for storband.
Toppklasse
Australia er jo omtrent så langt unna som det går an å komme for oss her oppe ved Nordpolen. Det er sikkert også mye av grunnen til at vi vet lite om hva som foregår der down under på jazzfronten. Jeremy Rose har vunnet det som er av lokale Grammy-priser og har med seg kremen av australske jazzister i bandet sitt uten at jeg nikker gjenkjennende til et eneste av navna. Trommeslager Chloe Kim og Rose sjøl på sopransaksofon og bassklarinett er bare to eksempler på hvilket skyhøyt nivå bandet befinner seg på.
Rose skriver moderne og utfordrende storbandmusikk – både for musikerne og for oss på den andre sida av høyttalerne. Det vil ikke overraske meg et sekund om han innrømmer å ha henta mye inspirasjon fra storbandinnovatøren Lysne. I mine ører forteller nemlig Jeremy Rose meg at han er en storbandkomponist- og arrangør som ønsker å kommentere verden rundt seg med sin musikk og som lykkes med det.
Tøft, heftig og djupt personlig er dette visittkortet fra Jeremy Rose.
«Discordia»
Earshift Music/earshift.com