I mål nå!

Petter Northug – og vi sammen med han – har vært gjennom ei eventyrlig reise.  Nå er en viktig del av den over og det har vært en sann fryd å være med han på denne sjølbiografiske etappa også.

Petter Northug etter en av mange seiere.

Lille Norge har hatt mange idrettsikoner opp gjennom åra. De har kommet fra alle typer samfunnslag og fra alle kanter av landet. Det er mange og sammensatte årsaker til at de har blitt ikoner. Petter Northug – nå uten junior etter navnet sitt – er så definitivt blant de største ikonene og vil bli værende det i generasjoner fremover. Årsaken eller årsakene? De er sjølsagt mange, men det at han var en vinner som gikk sine helt egne veier er blant dem. Han var ikke så forbanna opptatt av å bli likt, han ga ofte jamnt fan, og på det viset blei han også en som mange av oss kunne kjenne oss igjen i og som vi gjerne ville at skulle lykkes.

Jonas Forsang har skrevet Petter Northugs historie.

Men egentlig ga aldri Petter Northug fan i det hele tatt. Det kommer fint frem i Jonas Forsangs velskrevne Northug-sjølbiografi. Her forteller han oss hvordan «taperen» seriøst gikk til verket helt fra han satt og så på langrenn på fargefjernsynet hjemme i Framverran – en forstad til Mosvika – sammen med Beste. Der blei «svenskehatet» unnfanga – et «hat» vi på den riktige sida av grensa i alle fall har hatt mye glede av siden.

Vi får være med på reisa fra start av i Mosvika og skjønner hva som har prega Northug på veien til topps. Han var på mange måter en ensom gutt – det var enkelt og greit ikke mange jevnaldrende i den lille bygda – og han var på ingen måte av typen som vant alt han stilte opp i fra barnsbein av. Heller tvert i mot, men han bestemte seg for at en dag – en dag – skulle han stå øverst og han var villig til å «ofre» det som måtte til for å komme dit.

Nyhetene står ikke i kø i denne boka, men vi kommer tett innpå det som har skapt den helt spesielle skiløperen og mennesket Petter Northug. Vi får møte både den breiale, men ikke minst den sårbare og ydmyke – sjøl om han kanskje ikke liker å høre det – Petter Northug.

Forsang har ført livet og tankene til Northug flott ned på papiret, men slurvefeil som at man sitter i hockey – det å sitte sammenkrøket i skisammenheng skrives hocke – og at nåløyet var smalt, burde vært unngått.

Det aller flotteste her er å få bli med inn i treningsregimet til Northug – det er ikke for pyser for å si det enkelt. Der og da skjønner vi hvem han er og hvorfor han kom dit han kom. Måten han motiverte seg på er heller ikke for amatører og jeg skjønner mye bedre nå hvorfor det hele fikk en slutt. Uansett har det vært en sann svir å få «være med» mens det skjedde – du verden så mange høytidsstunder – og det har også vært nesten like hyggelig å lese Northugs egen beretning om både opp- og nedturene.

Northug – Min historie
Fortalt til Jonas Forsang
Pilar Forlag

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg