Det er snart 90 år siden Duke Ellington skrev “In My Solitude”. Det har blitt en klassiker. Om Mats Eilertsens “Solitude Central” kommer til å oppnå samme status er vel tvilsomt, men at den hører hjemme helt der oppe hersker det ingen tvil om.
Trondheim har fostra mye stort opp gjennom åra, men udi bassismens verden er det vel ingen som kan måle seg med Mats Eilertsen (46). Både Olav Tryggvason, Odd Iversen og Johannes Høsflot Klæbo kommer nok fortsatt til å ligge et stykke foran Eilertsen i allmuens bevissthet, men det tror jeg ikke bassøren bosatt på Eidsvoll bryr seg nevneverdig om.
Grunnen til at Eilertsen i stadig større grad bør løftes opp og frem er hans ustoppelige bidrag når det gjelder bassismens framvekst. I en rekke konstellasjoner og settinger viser han oss hvilket enormt høyt nivå han leverer på og nok en gang viser han oss det i kanskje den vanskeligste og mest utfordrende rolla – som solobassist.
Som for alle andre musikere så blei verden snudd på hodet den 12.3.20. Jobbene forsvant som dugg for sol og verken Eilertsen eller noen andre ante hva som venta dem. Heldigvis tok “noen” – det vil si Christer Falck – initiativ og i løpet av noen dager hadde han fått laga en jazzfestival på nett. Intet mindre enn voldsomt imponerende og en av artistene som stod på scena i Sentralen i Oslo den 30. mars var Mats Eilertsen, hans kontrabass og, ikkje eit brett med drinkar som Jakob Sande ba om da han ble spurt om å lese dikt i hovedstaden, men et brett med pedaler.
Det er denne drøye halvtimen vi får være på her. Eilertsen gir oss seks stadier av “ensomhet” og fører så eleverte samtaler med seg sjøl – og oss – at de færreste av oss har opplevd noe liknende. Han spiller med seg sjøl, mot seg sjøl og for seg sjøl. Han tar i bruk “alle” de kvalitetene den store fela er utstyrt med og legger hele sin personlighet og sjel inn i landskapene han maler på et usedvanlig vakkert og totalt unikt vis.
Med assistanse fra den nennsomme elektronikk-bruken, som nesten tar det hele til en rocka verden for en stakket stund, og den usedvanlig flotte og klokkereine tonen, gir Eilertsen seg sjøl og oss den tida og den lufta han trenger for å si det han ønsker og det er ikke reint lite.
“Solitude Central” er akkurat slikt påfyll vi trenger akkurat nå. Det er musikk perfekt til ettertanke og samtidig til sinnets forlystelse. Begge deler trengs nå.
Solitude Central
Hemli/Diger Distro
