Låtskriveren og vokalisten Birgitte Damberg er ikke blant dem som renner ned høyttalerne mine i tide og utide. Når hun først gjør det så har hun noe ekte på hjertet.
I 2003 og i 2016 kom de to første visittkortene fra Birgitte Damberg og hennes trio. Jeg minnes at det slo meg at vi hadde med en flott historieforteller i et grenseland mellom et viseunivers og jazz å gjøre. Slik er det også denne gangen, men nå har hun et enda mer levd liv å formidle fra.
Birgitte Damberg (50) oppsummerer på sett og vis sitt liv med gode så vel som tunge erfaringer her og samtidig skuer hun fremover. Hun har ikke lagt skjul på at hun har gjennomlevd en tøff kreftperiode, som hun vant kampen mot. I den andre enden fulgte det seinskader som fatigue og Damberg har sjølsagt gjort seg sine refleksjoner i forlengelsen av alt dette.
Denne gangen har det falt Damberg, med sin mørke og høyst personlige stemme, naturlig å meddele seg og å skrive på norsk. Det gjør hennes historier, som ofte fremstår som små noveller, enda mer troverdige og personlige.
Nok en gang er reisefølget Åsmund Reistad på basser og Per Einar Watle på gitar – som det har vært i 20 år. Det høres og merkes, kan man trygt si. Perkusjon og tangenter er også involvert og dessuten korer herrene på fortreffelig vis. Flotte kryddergjester er Gunnar Halle på trompet og Lars Lien på saksofon.
Birgitte Damberg tar seg god tid mellom løypemeldingene. Det viser seg nok en gang å være veldig smart.
«Midtveis»
Lydpressa
