Kvartetten Oker byr på noe annet enn det de aller, aller fleste av oss har møtt på tidligere.

Det er tre år siden jeg møtte universet Oker første gang med plata “Husene våre er museer”. Trommeslageren og perkusjonisten Jan Martin Gismervik, trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og gitaristen Fredrik Rasten hadde funnet frem til et originalt uttrykk allerede den gangen og det har de kompromissløst utvikla videre til “Sussurus”.

Hvis noen tror at dette er en type band med bass- og trommekomp samt med gitar og trompet som sentrale solistinstrumenter, så tar de veldig feil. Her er det nemlig ingen soloer i tradisjonell forstand – her føres det derimot likeverdige samtaler på kryss og tvers.

Vi har med fire musikanter å gjøre som har en felles estetikk og og en felles ideologi om hvordan de skal nå frem til målet. Utgangspunktet er å finne et sted mellom komposisjon og fri improvisasjon. Det hevdes at det er impulser her fra folk, fra minimalistisk komponert musikk, impro og post rock. Det er mulig det; uansett har Oker skapt musikk i uendelig mange grenseland og med det skapt et musikalsk univers som er okersk – unikt med andre ord.

Ikke alle de underfundige, nedpå stemningene er like spennende i mine ører – noen blir for stillestående, men underveis skjer det noe hele tida og for alle som ønsker å utfordre seg sjøl og gi musikken den oppmerksomheten den fortjener, så ligger det mye spennende i disse flotte samtalene.