Pianisten Ole Fredrik Norbye og tenorsaksofonisten Njål Ølnes har
funnet hverandre så det holder. De gir oss duomusikk til ettertanke og
til sinnets vederkvegelse.
Ole Fredrik Norbye (40) fikk jeg ørene opp for gjennom flere
utgivelser for et par år siden. Han ga oss to solo-utgivelser samt et
visittkort med Eik Trio. Njål Ølnes (59), med jazzlinjebakgrunn fra
Trondheim rundt 1990, satte etter hvert flotte spor med band som
Decoy, Dingobats og BMX. De seinere åra har han i stor grad
konsentrert seg om undervisning på forskjellige institusjoner. Det har
ført til at vi har fått hørt alt for lite til musikeren Ølnes, men at
han fortsatt har det er “Bird Food” et glitrende bevis på.
På vei
Denne musikken har funnet veien opp til oveflata etter time etter time
i øverommet, der utforskning og utfordring har stått på programmet. De
to har heldigvis slått fast at sluttproduktet egna seg til deling med
allmuen og det å tilbringe tid med dem og musikken har vært givende.
Alle låtene har et fugletema knytta til seg for å understreke den
improviserte musikkens frihet og uforutsigbarhet.
Åtte av de 14 melodiene har duoen skapt sjøl, mens resten består av to
Ornette Coleman-låter, “Humpty Dumpty” og tittellåta “Bird Food”, to
av Keith Jarrett, “Roussilion” og “Coral”, Steve Swallows “Falling
Grace” og Dave Hollands “Four Winds”.
Pianospillet til Norbye har mye melankolsk over seg og han har også en
rekke klassiske referanser i uttrykket sitt, samtidig som han har
store deler av den moderne jazztradisjonen inne.
Samtalene han fører med Ølnes, som har holdt den flotte tenortonen sin
skjult alt for lenge, er av det vakre og intime slaget. De gir
lytteren mulighet til å dukke ned i landskapene de har skapt og bli
der så lenge man måtte ønske eller har behov for.
“Bird Food” har enkelt og greit blitt ei lita kammerperle av en
musikkekskursjon.
«Bird Food»
Sisik Platelag/sisik.bandcamp.com
