Det er mulig det finnes en rasjonell forklaring på det, men jeg har den i alle fall ikke. Uansett så er det et faktum at det finnes usedvanlig mange dyktige kvinnelige japanske jazzmusikanter. Her kommer det to nye bevis på det.

Aki Takase, Miho Hazama og Hiromi Uehara er tre japanske kvinner som har markert seg kraftig på verdensscena både som pianister, bandledere og, når det gjelder Hazama, som leder for Danish Radio Big Band. De er langt i fra aleine og Yoko Miwa og Megumi Yonezawa bekrefter den usedvanlig hyggelige trenden.

Yoko Miwa (49) kom til USA i 1996. Etter å ha studert med Makoto Ozones far i hjembyen Kobe, åpna dørene seg på Berklee i Boston og i dag er hun professor der. Hun platedebuterte under eget navn allerede i 2001, men jeg har altså vandra rundt i total uvitenhet om hennes eksistens helt til nå. Jeg har skjønt at jeg har mye å ta igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med sin trio, som har eksistert i mange år og som har jobba mye sammen, bestående av ektemann Scott Goulding på trommer og Will Slater på bass – erstatta av Brad Barrett på ett spor – tar Miwa oss med på ei trioreise som henter solid med inspirasjon fra triogiganter som Bill Evans, Oscar Peterson og Keith Jarrett.

Med et repertoar bestående av originallåter, Monks klassiker «In Walked Bud», Mingus´ «Boogie Stop Shuffle», Beatles-medleyen «Golden Slumbers/You Never Give Me Your Money» og Joni Mitchells «Conversation» i Belonging-tolkning, forteller Miwa oss hvilken flott pianist hun er, hvilken enorm kontroll hun har over den moderne jazztradisjonen og hvilken flott bandleder hun er.

Det er en varme, glød og groove over Yoko Miwa og den uhyre samspilte og empatiske trioen hennes som gjør at det er godt å være i hennes og trioens selskap.

Litt lenger sør på den amerikanske østkysten, nærmere bestemt i New York, bor og virker Megumi Yonezawa. Hun har gått mye av den samme veien som Miwa – etter pianoundervisning hjemme i Japan blei Berklee neste stopp også for henne.

Deretter har turen altså gått til The Big Apple og mye samarbeid blant annet med den norske gitaristen Jostein Gulbrandsen. Her møter vi henne i triosammenheng med landsmennene Masa Kamaguchi på bass og Ken Kobayashi på trommer – innspilt i USA.

Bortsett fra en løs tolkning av standardlåta «I´ll Be Seeing You» så er alt materialet på «Boundary» kollektivt unnfanga av de tre. Det betyr en mye åpnere og friere tilnærming til musikken enn det vi blir servert av Miwa og hennes trio.

Hvis noen skulle få en slags Paul Bley-feeling etter å ha tilbragt tid sammen med Yonezawa & Co, så er det fullt forståelig. Likevel har Megumi Yonezawa sin helt egen fri og bånn ærlige stemme og ekskursjonen de tre tar oss med på, forteller oss om et ønske om å skape løs, åpen og fri musikk i et herlig klangunivers.

Yoko Miwa og Megumi Yonezawa bekrefter på et heftig og inderlig vis at det er herlig å være japansk i USA.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.