Litt belgisk frijazz til kaffen kanskje?

Blant de veldig mange tingene jeg kan kan veldig lite om er belgisk frijazz, om ikke i en særstilling, så langt oppe på lista. Her følger et par forsøk på å gjøre noe med dette avsindige misforholdet.

Raf Vertessen med sin spennende New York-kvartett.

Trommeslageren Raf Vertessen (27) satte kursen for New York og i stor grad det spennende avantgarde-miljøet i Brooklyn i 2016. Der har han etablert seg blant noen av de ypperste med sitt ekspressive, lyttende og åpne trommespill.

Vertessen har spilt med storheter som Joe McPhee, Ingrid Laubrock og Ches Smith og i forbindelse med en turné på gamle tomter i Europa høsten for to år siden, satte Vertessen sammen et band med noen av Brooklyns mest lovende og mest spennende unge musikanter.

Seppe Gebruers, Hugo Antunes og Paul Lovens ute i det fri.

Bassisten Nick Dunston er et nytt navn for meg, mens trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Anna Webber allerede er kjente navn i den frilynte sfæren over there. Etter to uker på veien i Europa, som alle fire var veldig fornøyde med, bestemte de seg for å gå i studio i Köln før de returnerte til USA.

Med store doser inspirasjon dra den amerikanske New Thing-scena på 60-tallet via den europeiske frijazzscena og fram til det som skjer i og rundt Brooklyn nuh til dags, gir de fire oss vel en time med ni “låter” fullstendig unnfanga der og da.

Dette er åpen, løs og empatisk musikk med masse dynamikk der fire mer enn lovende og lyttende musikanter møtes på likefot og med ønske om og evne til å skape noe eget. Dette er Raf Vertessen sin debut som bandleder og jeg føler meg trygg på at vi får høre mye mer fra den stemma i tiåra som kommer. Ekstra morsomt er det at “vår egen” Eivind Opsvik har mastra skiva.

Samarbeidet mellom det belgiske og norske postverket stoppa ikke der. I konvolutten var det også med ei trioinnspilling med den belgiske pianisten Seppe Gebruers, den portugisiske bassisten Hugo Antunes og den tyske trommeveteranen Paul Lovens. Innspillinga er gjort i Mechelen i Belgia – det er med andre ord ikke bare Kjetil Rekdal som har gjort seg bemerka i den byen.

Gebruers spiller på to pianoer som er stemt en kvarttone forskjellig. Antunes sin bass er også delvis forberedt på et spesielt vis og Lovens oppsett med gonger og cymbaler er heller ikke helt A4 for å si det slik.

Tid og rom er stikkord for trioens unike tilnærming til det å skape sin frie musikk. Det finnes rom som gjør at du føler deg velkommen og det finnes rom som skremmer deg – og så finnes det mye midt mellom. Alle, i alle fall mange, av disse rommene utforskes av denne trioen på et unikt, fritt og søkende vis og de tar oss med til steder de færreste av oss har på tidligere. Spennende og givende.

Med disse to innspillingene har min horisont når det gjelder belgisk frijazz blitt betydelig utvida – det skulle faktisk ikke så mye til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.