Den unge norske trioen Pangpang sparer ikke på noe og gjør det på et originalt vis.

Trommeslageren Ivar Myrset Asheim fra Stavanger, bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og gitaristen Sander Eriksen Nordahl fra Oslo møttes på Norges Musikkhøgskole og satte sammen Pangpang i 2014. Med «Kisskiss Pangpang» skivedebuterer de og de gjør det med et, akkurat ja: et pang!

Alle disse tre unge herrene, som de fleste andre jazzmusikere, er å finne i en rekke andre band også. Likevel har jeg en mistanke om at Pangpang er et prioritert «samfunn». Det hersker i alle fall svært liten tvil om at empatien er voldsomt tilstede i det originale uttrykket bandet har kommet fram til gjennom Norby Bjørgos komposisjoner.

Musikken er tøff og annerledes og på alle vis sugd av eget bryst sjøl om sikkert en rekke inspirasjonskilder har betydd mye underveis – noe annet skulle forresten tatt seg ut. Når de hevder at ikoner som John Coltrane, Arnold Schönberg, Led Zeppelin og Ennio Morricone har satt spor, noe som absolutt er mulig å høre, så forteller det mye om bredden i Norby Bjørgos tilnærming til å komponere og til Pangpangs usedvanlige og unike «angrepsmåte» til det å skape musikk.

Pangpang er på alle måter et BAND som har et tydelig felles mål. Jovisst er det tre meget dyktige solister her, men for meg er det likevel det tøffe gruppesoundet som blir den største beholdninga. Pangpang har brukt tid på å komme dit de er nå – hvor de vil lande neste gang er jeg allerede spent på. Det låter kjempetøft allerede ut fra startblokkene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.