Møter med pianisten Kjetil Mulelid, både solo og som en viktig ingrediens i kvartetten Wako, er to solide bekreftelser på at her har vi med noe høyst personlig og veldig spennende å gjøre.

Wako er ute med sitt femte album – det første i liveformat. Helt siden unnfangelsen og debuten har trommeslager Simon Olderskog Albertsen, tangentist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen – født og oppvokst på Færøyene, fortalt meg at både individuelt og kollektivt så har vi her med helt spesielle talenter å gjøre. De fire møttes på jazzlinja i Trondheim og, til tross for at de er noe spredd geografisk etter hvert, låter de nå modnere og mer sammensveisa enn noen gang.

Vi får møte Wako enten i straight kvartettformat fra Oslo Jazzfestival i fjor eller i forbindelse med slippkonserten for bandets fjerde plate på Victoria i november for et lite år siden sammen med de heftige gjestene Tore Brunborg (tenorsaksofon), Lars Horntveth (bassklarinett og steelgitar), Kyrre Laastad (perkusjon og elektronikk) og Adrian Løseth Waade (fiolin).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Fem av de ni låtene er skrevet av Myhre Olsen, mens Mulelid står for resten. Bandets umiskjennelige kollektive sound er tydeligere enn noen gang og solistisk holder de fire og de framifrå gjestene sjølsagt svært høyt nivå. Jovisst er det melodiske ekskursjoner vi blir invitert med på. og med fire par schwære ører bruker de alle de dynamiske triksene i boka, og noen til, for å skape vakre, unike og til dels luftige og frie stemninger. Tøft, flott og nok et steg for og med Wako.

Pianist Kjetil Mulelid (30), fra Hurdal som en annen pianogigant – Tord Gustavsen, har vist seg fram i andre settinger enn Wako også – blant annet med sin egen trio. Med “Piano” debuterer han som solopianist og du verden som han presenterer seg i dette universet også.

All musikken er egenkomponert og innspilt på et over hundre år gammelt Bösendorfer i Athletic Sound i Halden. Klangen i flygelet og i uttrykket til Mulelid er av den vidunderlig vakre og personlige sorten og Mulelid har absolutt ingen grunn til å bli fornærmet hvis jeg hevder at han slekter på både Keith Jarrett og Tord Gustavsen. Når han så allerede er på svært god vei til å etablere si egen stemme og stake ut sin egen kurs, så skulle det være mulig å begripe hvor solopianisten Kjetil Mulelid befinner seg anno 2021.

Gigant er han vel kanskje ikke per dags dato, men Kjetil Mulelid er så definitivt kapabel og klar for å føre arven etter de store solopianistene videre med sitt vakre, ofte romantiske og lyriske, men samtidig temperamentsfulle uttrykk.