Den nederlandske kvartetten The Leaning In Underground gir oss tidløs jazzmusikk som det både er mulig å hygge seg med og som man definitivt ikke tar skade av.

For et par år siden dukka det opp ei innspilling i posten med den tyske, men Amsterdam-bosatte gitaristen Linus Eppinger. Sammen med med seg hadde han pianisten Nicolai Daneck, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy og Al Foster-bassisten Doug Weiss. Det var debuten til Linus Eppinger (28) og var et lovende visittkort i Peter Bernstein-gata.

Et steg til side
Eppinger, som åpenbart er en særdeles spillekåt ung mann, fant ut at han måtte sette sammen et litt annet band som han kunne turnere på mindre og dårligere betalte steder med enn det Rossy og Weiss var vant med. Kamerat Daneck var fortsatt mer enn klar, men inn kom noe “billigere” Peter Primus Frosch på trommer og Ties Laarakker på bass – totalt ukjente, unge nederlandske herrer som deler Eppinger og Danecks musikalske visjoner fullt ut.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det betyr at vi få ei samling egne låter, “Love for Sale”, de to Jobim-klassikerne “The Girl from Ipanema” og “Wave” og sjølvaste “Sunny” – en av Chers store klassikere. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg – her skal det swinge på et enkelt og rett frem vis fra start til mål og det gjør det da også.

The Leaning In Underground er et band med en musikalsk beskjed som er lett å oppfatte. Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det blir servert mye musikalsk hygge. Det holder lenge det.