Det har skjedd mye i livet til pianisten og komponisten Kjetil Jerve det siste året. Veldig mye. Det beskriver han på et inderlig vis med dette solo-visittkortet.

Kjetil Jerve (32) har allerede ved en rekke, og ganske så forskjellige settinger, fortalt oss at han er en pianist med ei helt egen stemme. Det spørs likevel ikke om han ved denne anledninga har gitt oss sitt mest personlige og sin viktigste tilstandsrapport så langt med “The Soundtrack of My Home”.

Musikken Jerve enten har forhåndskomponert eller spontankomponerer mens han sitter der, er uten unntak tilegna mennesker som står han svært nær. I løpet av året har han blitt trillingfar og både Eivor, Iben og Turid har fått hver sin låt. Det har også kona Karoline, mora hans, hans to storebrødre og katten i heimen fått. Til å åpne denne flotte samlinga har han dedikert åpningssporet til seg sjøl mens den siste låta er skrevet til hans avdøde far.

Musikken er spilt inn i heimen på et vanlig piano. Det låter langt fra som et studioflygel, men det gjør da heller ingenting i dette tilfellet. Her er det inderligheten, ektheten og nærheten som er de viktigste ingrediensene og når det hele blir krydra med lyden av barneleik, gulv som knirker og fugler som kvitrer utenfor leiligheta på Holmlia i Oslo, ja da opplever vi nesten at vi er til stede i stua.

Det sies at musikken henter inspirasjon fra rytmisk ambient, lo-fi jazz og minimalistisk pop. Det stemmer nok det, men for meg er det stemninga og inderligheten i det Kjetil Jerve forteller oss som er det viktige. Jeg tror på det han vil fortelle og med små, forsiktige grep tar han oss med inn i sitt varme og reflekterende univers. En flott hyllest fra Kjetil Jerve til sine nærmeste som samtidig er en lise for alle oss andre også.

PS Kan noen over there snarest sørge for at Trump ikke gjør mer skade? Det blir jo bare verre for hver dag nå.