Legenden Bjørnar Andresen kalte Paal Nilssen-Love bare for love eller lovis. Det var en kjærlighetserklæring og at de to gutta, fra ganske så forskjellige generasjoner, hadde stor respekt for hverandre skinner tydelig gjennom i denne fantastiske boksen der fem av møtene deres i The Quintet er dokumentert. I tillegg byr lovis også på fem andre eksempler på sin enorme originalitet og energi.

The Quintet gjenforenes for aller siste gang under årets Oslo Jazzfestival. Bassisten og ikonet Bjørnar Andresen har gyldig forfall – han forlot tida i 2004. Ellers er gitarist Ketil Gutvik, trommeslager Nilssen-Love og bassist Eivind Opsvik og den andre veteranen, Carl-Magnus Neumann på altsaksofon, på plass. I tillegg blir Andresen erstatta – det er forresten ikke mulig – av Per Zanussi på bass. I følge utrettelige og ustoppelige Nilssen-Love blir dette den aller siste konserten med The Quintet.

I forbindelse med at det er 20 år siden bandet eksisterte, kom Nilssen-Love på den flotte ideen å gi ut det som fantes med bandet. Etter grundig arkeologarbeid viste det seg at fem av bandets seks eller sju konserter fantes på tape og det med en kvalitet som absolutt var av slaget presentabel både musikalsk og teknisk.

Nilssen-Love har også sørga for strålende liner notes av Chris Monsen, et viktig intervju med Arild Andersen om perioden på slutten av 60-tallet, lovis egne tanker om Bjørnar Andresen samt et intervju med Gutvik som forteller oss det meste om unnfangelsen av dette unike bandet og om livet innenfor «murene». Dessuten blir vi servert en rekke unike bilder fra perioden på slutten av 90-tallet.

Jeg var så heldig at jeg var til stede på to av konsertene med bandet – blant annet på Moldejazz som det ikke finnes opptak av. Bildene sitter likevel spikra og for en opplevelse det var begge gangene jeg fikk muligheten til å bli med de fem på utflukt.

The Quintet, som vi får grundig dokumentert på disse fem CD-ene, låt nemlig ulikt alt annet – på denne kloden i alle fall. Jovisst er det fritt – her finnes det ikke navn på ei eneste låt – men samtidig er det en slags indre struktur og ikke minst en kommunikasjon her som har vært viktig for stadig nye generasjoner.

Denne boksen, denne dokumentasjonen, er intet mindre enn kulturhistorie og mange, men spesielt Paal Nilssen-Love, skal ha all mulig slags takk for at det arkeologiske arbeidet har blitt gjort slik at denne viktige delen av norsk jazzhistorie ikke gikk i glemmeboka.

PS Fra konserten på Blå kan vi høre Nilssen-Love si til Andresen – tror jeg det er: -Hva er det du holder på med? Svaret er:-Det skal du drite i. Som å høre dem for 20 år siden!

I fjor blei Nilssen-Love utfordra av Roskilde-festivalen til å sette sammen to band. The hardest working man in freejazz har hele verden som si leikegrind og to av de landene han besøker oftest og er mest fascinert av er Brasil og Japan.

Det førte til at New Brazilian Funk, som har svært lite med tradisjonell funk å gjøre, blei unnfanga med tre brasilianske musikanter sammen med altsaksofonist Frode Gjerstad – Nilssen-Loves mentor på sett og vis. De har samarbeida siden lovis var 16 år ung og har fortsatt mye å fortelle hverandre – og oss. Med brasiliansk gitarist, elbassist og «snakketrommis» – på cuica – blei dette starten på et helt nytt band og vi får være med på den heftige debutkonserten på Roskilde der en ganske så ny type musikk blei unnfanga.

Sammen med den legendariske japanske støyskaperen, altsaksofonisten, klarinettisten og stemmeskulptøren Akira Sakata, to elektronikere og en gitarist – bortsett fra den brasilianske gitaristen er alle fra Japan – skapte de fem noe neppe Roskilde-publikummet hadde opplevd noensinne før – og neppe vil oppleve seinere heller.

Et helvetes trøkk, ingen kompromisser og noe flere sjømil utenfor allfarvei var det som møtte Roskilde-folket og som møter oss her. Tøft – og det skal spilles høyt og ikke under noen familiesammenkomst med flere generasjoner til stede.

Trioen Arashi, med svenske Johan Berthling på bass og forannevnte Sakata på altsaksofon og klarinett og ikke minst stemme – masse høy og særs personlig stemme – kom sammen under Moldejazz i 2013. Siden den gang har de turnert mye både i Europa og Japan og vi treffer de på klubben Pit Inn i Tokyo høsten 2017.

Her blir det i utgangspunktet ikke spart på noe som helst, men at trioen er i besittelse av dynamiske virkemidler også får vi et godt innblikk i på sistelåta der de tre tar´n helt ned. En bortimot stille stund der altså.

Arashi er nok et kollektiv ulikt alt annet – noe Paal Nilssen-Love er en mester til å være fødeselshjelper for.

Den amerikanske multisaksofonisten Ken Vandermark og Nilssen-Love går tilbake helt til 2002. Med denne helt spesielle utgivelsen gir de oss sitt tiende visittkort.

Sjøl om de har spilt sammen i en rekke større konstellasjoner, så kommer de heldigvis alltid tilbake til duoformatet. Her finner de måter å utfordre seg sjøl og hverandre på som kun duoformatet kan gi dem.

Trioen Boneshaker, bestående av Kent Kessler på bass og Mars Williams på saksofoner i tillegg til vår mann på trommer, har eksistert siden 2011. De tre kjente hverandre godt fra samarbeid i bandene til blant andre Hal Russel og Peter Brötzmann og her gir de oss trioens fjerde fonogram.

Her snakker vi friimpro med røtter i både amerikansk og europeisk frijazz fra 60-tallet. Sjøl om alt er fritt så lander de tre ofte ned på ei melodisk åre og med hjelp av store ører og dynamiske virkemidler, tar de oss med til hittil ukjente steder.

Det vi blir servert er ei liveinnspilling fra Elastic Arts i Chicago i januar 2017 – på en av Paal Nilssen-Loves ustoppelige reiser kloden rundt. Årsaken til det er at han er en av de aller beste og mest originale og ettertrakta trommeslagerne i frijazzens og improens aldri stillestående verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.