Norah Jones anno 2020 er mer country og pop enn noen gang. Jazzen er veldig mye lenger unna enn den noen gang har vært.
Norah Jones (41) slo gjennom medet brak i 2002 da hennes debut på Blue Note, «Come Away with Me», solgte 20 millioner eksemplarer og vant åtte Grammy-priser. Hennes helt spesielle og sensuelle stemme og hennes gumbo bestående av jazz, folk, country og soul fant et stort og bredt publikum og i mer eller mindre den samme sfæren har Jones holdt seg siden.
Årets visittkort, innpakka i en deluxe-variant med både et elegant teksthefte og et notehefte på noen av låtene, består av 13 låter som Jones enten har skrevet sjøl eller fått noe assistanse av blant andre Wilco-sjefen Jeff Tweedy.
Særegenheten og uttrykket i stemma og pianospillet til Jones er fortsatt veldig på plass, men låtmaterialet denne gangen er for enstonig for sanseapparatet mitt. Det går i den samme nedstemte, melankolske tralten hele veien enten i ballade- eller maks mediumtempo.
Kompet er hele tida der det skal være, men det er ikke rom for noen til å melde som i en ekte jazzsammenheng – dette er Jones´ greie og ferdig med det.
De som har digga Norah Jones opp gjennom, og som kanskje har vært spesielt tiltrukket av hennes country- og pop-tilbøylighter, vil sikkert kose seg mye, ofte og lenge med «Pick Me Up off the Floor». Jeg hygger meg, men kjeder meg mest.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart soim mulig.
Pick Me Up off the Floor
Blue Note/Universal
