Under tre måneder før sjefen over alle sjefer, Miles Dewey Davis III, la ned hornet for godt den 28. september 1991, turnerte han i Europa. Den 1. juli stod han på amfiscena til en av sine favorittfestivaler, i Vienne i Frankrike, og nå får vi alle bli med på avskjedskonserten hans der.

Som de aller fleste musikkinteresserte så er jeg også blant dem som har mange helter og inspirasjonskilder. Og så har det seg slik at det er en da som rager over alle andre – Miles. Sånn har det vært, sånn er det og sånn kommer det for alltid til å bli værende. Jeg fikk oppleve Miles tre ganger live – i 1984 og året etter i Molde, og jeg tror jeg kan gjenfortelle det meste av det som skjedde før, under og etter den magiske midnattskonserten i 84. Og så fikk jeg oppleve han i København med DR Big Band da Palle Mikkelborgs hyllest, “Aura”, blei urframført og muligens blei spilt live for første og siste gang. Noen har denne utstrålinga, denne tilstedeværelsen, denne magien som man bare må være født med – Miles var definitivt en av de få som var besjela med alt dette.

For oss som er ihuga fans, katten min het sjølsagt også Miles, så er alt som har Miles sitt stempel på seg, av enorm verdi og av stor betydning. Ofte i silke tilfeller blir plateselskapene mistenkt for å prøve og melke kilden ukritisk. At de ikke bryr seg nevneverdig om verken den musikalske eller tekniske kvaliteten på produktet. Ofte kan det nok være et poeng der, men heldigvis ikke i dette tilfellet. Miles, som rakk å bli 65 år og veldig mye annet også, var i så bra slag som han ofte var mot slutten av livet og det skinner veldig tydelig gjennom i løpet av disse 80 minuttene konserten varte at han trivdes i Vienne og i Frankrike – et land og et folk som hadde tatt varmt i mot han helt siden 1949.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Repertoaret på det som skulle hans siste tur til Europa var blant annet hitlåter som Marcus Millers “Hannibal” og “Amandla”, samt Cyndi Laupers “Time after Time”, Michael Jacksons “Human Nature” og de to Prince-låtene “Jailbait” og “Penetration”. Vi får lange og gode versjoner med strålende lydkvalitet der spesielt altsaksofonisten Kenny Garrett imponerer noe voldsomt.

Bandet var mindre på denne turen enn tidligere og besto av Foley på lead bass, Deron Johnson på tangenter, Richard Patterson på bass og Ricky Wellman på trommer. Funky så det holder, men uten de store personlige stemmene – bortsett fra Garrett.

Tekstheftet som følger denne dobbeltvinylen med masse flotte bilder fra konserten, har en framifrå tekst, med intervjuer av de involverte, ført i pennen av Milesolog Ashley Kahn. Her kommer det en rekke interessante betraktninger og et delvis nytt innsyn i Miles sin sfære og personlighet – interessant for både nerder og andre.

Denne konserten fra Vienne er et flott farvel med Miles – han har vi lov å være på fornavn med – sin Europa-epoke. Det var en svært viktig del av hans personlige og musikalske liv. Miles lever på så mange vis fortsatt!