Tenorsaksofonisten Hank Mobley var det som blir kalt musikernes musiker. Han fikk aldri den store oppmerksomheten blant publikum. Det var det absolutt ingen grunn til.

Hank Mobley (1930-1986) kom i skyggen av medtenorister som John Coltrane og Dexter Gordon. Slik var det mens han levde og slik har det også vært etter at han gikk bort. Blant medmusikanter derimot nøt Mobley svært stor anerkjennelse og i de ihuga jazzkretser blir han fortsatt snakka om og lytta til med stor respekt. Derfor er det ekstra hyggelig at Blue Note har valgt å trekke frem igjen “No Room For Squares” fra 1964 i serien Classic Vinyl Series – på 180 gram vinyl mastera fra de originale analoge tapene. De forteller oss med all ønskelig tydelighet at Mobley fortjente mye mer oppmerksomhet både mens levde og i tida etter sin bortgang.

Spesiell innspilling

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mobley, som levde et tøft liv og var avhengig av heroin i lange perioder, var stort sett inaktiv fra midten av 70-tallet. Jazzjournalisten Leonard Feather beskreiv Mobley som mellomvektmesteren av tenorsaksofonen, noe som gikk på at han langt i fra var så aggressiv som Coltrane kunne være og heller ikke så mjuk som en Lester Young. Denne innspillinga er et godt eksempel på det.

Innspillinga er henta fra forskjellige “sessions” fra henholdsvis en mars- og en oktoberdag i 1963. Med på begge er kun Mobley og en av de hippeste bop-trommeslagerne verden har møtt, Philly Joe Jones. Du verden som det groover av begge to i et et repertoar som består av seks Mobley-komposisjoner.

Ellers er det enten de unge trompeterne Donald Byrd eller Lee Morgan, pianistene Herbie Hancock eller Andrew Hill og bassistene John Ore eller Butch Warren. Alle hører jo hjemme i tetsjiktet og stammer fra universene til enten Miles Davis, Art Blakey eller Thelonious Monk – en grei skole kan man trygt si.

Blowing session

Noe forteller meg at dette var mer eller mindre ei rett på innspilling uten plagsomt med øvelse i forkant – dette var et språk disse gutta hadde inne så det holdt. Det swinger og groover noe så vederstyggelig – det kan nesten ikke unngås med Philly Joe Jones i fyrrommet – i et bop-/souljazz-landskap der alle får fortalt hva og hvem de er.

Det aller fineste med “No Room For Squares” er uansett gjenhøret med den “glemte” tonen og spillet til Hank Mobley. Han hadde fortjent og fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del.