Mandag går startskuddet på Gard Nilssens heftigste uke som musiker – han er Artist in Residence under Moldejazz. Publikum får møte han i utallige konstellasjoner og her får vi stifte bekjentskap med tre av de bandene han har meldt på.

Med sitt Acoustic Unity, som Nilssen (36) unnfanga i 2014, er den svenske bassisten Petter Eldh og Nilssens barndomsvenn fra  Skien, saksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, særdeles hjertelig til stede.

«To Whom Who Buys a Record», som er et klart stikk til hvordan musikk formidles eller distribueres nå, er bandets tredje utgivelse og etter over hundre jobber kloden rundt, så framstår de nå som noe av det heftigste som finnes innenfor dette uttrykket.

Verken Nilssen eller noen av de andre vil protestere kraftig hvis Albert Aylers eller Ornette Colemans univers blir trukket fram som inspirasjonskilder for trioen. Når det er sagt så har de staka ut sin helt egen kurs og med alle tre som låtleverandører blir vi tatt med til steder der både den sterke melodien, den totale friheten og enorme lytteegenskaper er involvert.

Etter den intense jobbinga bandet har bak seg, så er de nå så samspilte, så energiske og så urtøffe at jeg ikke nøler med å hevde at bandet har makta tredjerunden på aller beste vis.

Trioen Bushman´s Revenge går mye lenge tilbake i tid. Den så dagens lys i 2003 og har nesten hele tida bestått av Even Helte Hermansen på gitar – nok en venn av Nilssen fra Skien – og Rune Nergaard på elbass. Marianne Halmrast spilte bass frem til 2006, men Nergaard har spilt siden og på alle skivene. Med «Et hån mot overklassen» – for en tittel! – har bandet gitt ut ti skiver.

Bandet låter kun som seg sjøl og når det hevdes at det låter som om Cream spiller Coltrane – Alice og/eller John – og blir remixa av Arne Nordheim eller Karlheinz Stockhausen, så kan man lett begripe at dette ikke er enkelt å sette i boks. Ikke er det ønskelig heller.

Helte Hermansen er i mine ører en av de råeste og mest originale gitaristene nesten hvor man leter på Tellus nå og han leder bandet i en rekke spennende retninger – alle like uforutsigbare.

Bushman´s Revenge låter ofte som én organisme – ikke tre enkeltstående musikanter. Måten de har knadd seg sjøl sammen på har ført til det og musikken her utvikler seg hele tida på et personlig og organisk vis.

På mange har vis denne utgava av Bushman´s Revenge tatt ei ny retning. Tidligere har det vært et tungt, elektrisk band, men nå oppleves det mer som et stillere, mer søkende kollektiv. Det blir på ingen måte noe mindre spennende og utfordrende av den grunn. Bushman´s Revenge er nemlig tøffere enn noen gang.

Amgala Temple er det ferskeste bandet blant disse tre der Nilssen nok en gang spiller ei likeverdig rolle, denne gangen med Lars Horntveth på bass, tangenter, lap steel, gitar og vibrafon og Amund Maarud på gitar.

De tre skjønte etter at de hadde gjennomført en spontan session for et par år siden at de hadde mye på hjertet som burde utvikles videre.

Det har nå ført til trioens debutalbum der fem kollektivt utvikla låter tar oss med ut i den definitivt mest rocka utgava vi møter Gard Nilssen på disse tre skivene.

Vi snakker beintøff, groovete og kompromissløs rock med store doser improvisasjon i seg og hvis det hevdes at her møter Hendrix, Dungen, Zappa, Elephant9 og Black Keys til noe som har blitt Amgala Temple og ikke noe annet, så er det ikke vanskelig å være enig i det. Urtøft!

Gard Nilssen har ei helt spesiell uke foran seg. Han har fått en av de heftigste tillitserklæringene fra en av de viktigste festivalene og han føyer seg inn i ei voldsom rekke med artister som har vært Artist in Residence siden 2000 da Chick Corea var første mann ut.

Disse tre visittkorta forteller oss at han er klar som et egg. Han gleder seg voldsomt – det tror jeg noen andre gjør også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.