Det er rundt åtte år siden jeg møtte Moksha for første gang. Den gang fascinerte den grenseløse trioen meg kraftig. Nå gjør de det i enda større grad.

For dere der ute som ikke har hatt gleden av å høre Moksha enten live eller på plate, som består de fortsatt av Tore Flatjord på et ukjent antall perkusjonsinstrumenter, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitarer og vokal og Sanskriti Shrestha på tablas, madal og vokal. Den oppvakte skjønner umiddelbart at her blir vi presentert for grenseløs musikk. Bandet, som har eksistert siden de møttes på Musikkhøgskolen i 2012, har tatt stadig nye steg i retning seg sjøl og et univers de er helt aleine om.

Verdensmusikere

Oddrun Lilja Jonsdottir, for enkelhets skyld Lilja heretter, har både norske og islandske røtter. Når det gjelder musikk så er røttene henta fra hennes utallige reiser kloden rundt fra ung alder. Hun har vært og er ei nysgjerrig sjel og det har ført til at hun tar tatt til seg impulser fra de fleste verdenshjørner i musikken sin. Det går ikke frem av coveret hvem som har skrevet de sju låtene, men jeg har Lilja mistenkt for å ha mer enn én finger med i det spillet også.

Flatjord kommer fra urnorske Nannestad, men har gjort sandefjording av seg. Stor mer norsk går det ikke an å bli, men du verden (!) som han har tilegna seg inspirasjon fra en rekke kulturer.

Sanskriti Shrestha er født og oppvokst i Nepal, men har bodd og studert i Norge i en årrekke. Hun har sjølsagt med seg sin kultur i ryggmargen, men over et tiår her i steinrøysa har ført til at hun har «lært» seg en hel del annet også. Hun og Lilja spilte blant annet i Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz sammen. Man trenger ikke å være så veldig dyktig i matte for å kunne legge sammen at møtet mellom disse tre blir av det helt unike slaget.

Flotte gjester

Når så de tre har har invitert Liljas mentor Ashraf Sharif Khan på sitar på to spor og Jo Fougner Skaansar på basser på fire spor, så blir dette et enda mer grenseløst, herlig og livsbejaende møte på tvers av mangt og mye.

Varedeklarasjonen hevder at her finnes det spor av indisk, norsk, nord- og vestafrikansk musikk samt god og ærlig jazzrock samt noe støy som krydder, og etter å ha tilbragt solfylte timer sammen med «Embracing» har jeg ingen ting å innvende til det.

Moksha har skapt en fusjon av alt dette som gjør at musikken framstår som ytterst unik, inderlig og ærlig. Det føres samtaler på et svært høyt nivå og jeg forlanger egentlig ikke så mye mer enn det.