Du skal ha fulgt rimelig godt med for å ha inngående kjennskap til Brian Landrus – både som musikant, komponist og bandleder. Mitt første møte med han har ført skjerpa appetitt.

Jeg har fått med meg at Brian Landrus (41) både har havna høyt oppe og til og med vunnet leser- og kritikeravtemninger i både DownBeat og JazzTimes – de to ledende amerikanske jazzmagasinene – men likevel er dette første gang jeg med sjølhør får greie på hvorfor han nyter så stor anerkjennelse.

Ti album har han sjøsatt under eget navn og både som barytonsaksofonist, bassklarinettist og fløytist – han trives tydeligvis i de djupere luftlag -, som komponist, arrangør og bandleder, så er han åpenbart ei spennende stemme å følge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her møter vi han i et moderne, melodisk landskap som henter mye fra den amerikanske 60-talls tradisjonen og det aller meste av musikken har han skrevet sjøl. Når det som blir tolka av ekstra materiale er en soloversjon av «´Round Midnight» på bassklarinett, standardlåta «Invitation» arrangert for jazz- og strykekvartett, samt en nydelig duoversjon av nok ei Monk-låt, «Ruby, My Dear», så forteller det oss mye om hvilken tradisjon Landrus sokner til.

Landrus er en ganske nedpå solist de «djupe» instrumentene tatt i betraktning. Det betyr at han har etablert ei helt egen stemme og når han så har fått med seg et drømmelag bestående av Drew Gress på bass, trommeslager Billy Hart og pianist Fred Hersch, sistnevnte har Landrus drømt om å spille med i 20 år, så har dette blitt ei lykkestund som mange bør sjekke ut fortest mulig. Det skader heller på ingen måte at fiolinist Sara Caswell og trompeter Michael Rodriguez krydrer solistisk på noen av spora.

Brian Landrus er et navn å merke seg også på denne sida av Atlanterhavet så raskt som mulig. Han har særdeles mye originalt og vakkert på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.