Et dypdykk i cd-hylla førte til at jeg fant cden “Strings and Pottery” med duoen Green Isac fra 1990. Siden har det vært dårlig med kontakt mellom oss. Det var med andre ord på høy tid at vi møttes igjen.
Det betyr igjen at duoen jeg møtte for over 30 år siden, bestående av trommeslager pluss pluss Andreas Eriksen og gitarist pluss pluss Morten Lund, virkelig har vist seg å være standhaftige og fulgt sin musikalske og estetiske idé på et inderlig vis. De to er så definitivt fortsatt hjertelig til stede, men nå har duoen både fått Orchestra etter navnet sitt og blitt utvida med Frode Larsen på perkusjon, Tov Ramstad på cello og Jo Wang på allehånde tangenter.
Hvordan jeg har greid å unngå å bli eksponert for musikken og universet til Green Isac kan jeg jo lure på, men noe av grunnen kan kanskje være at de på sett og vis har falt mellom flere stoler. Ikke er det jazz, ikke er det prog, ikke er det ambient, ikke er det new wave, ikke er det….Slik er det, men samtidig er svaret også ja på alle spørsmåla som blei svart nei på. Green Isac Orchestra inviterer oss enkelt og greit inn i et univers som de er helt aleine om og som er veldig fascinerende.
Utstyrt med et arsenal av instrumenter, både elektriske og akustiske, tar de utgangspunkt i groover, små melodiske snutter, akkordprogresjoner, nye instrumentkominasjoner og lokker oss inn i vare og vakre stemninger som er perfekt egna til kontemplasjon. Ideene får anledning til å utvikle seg saaakte – som et motsvar til alt det andre som skjer rundt oss i et rasende tempo.
Jeg skulle ønske meg at det skjedde litt mer underveis – at det blei gitt klarere beskjeder. Av og til tar jeg meg i å falle ut – jeg mister enkelt og greit konsentrasjonen. Det tar likevel kun kort tid å hekte seg på igjen og bli innlemma i dette sakteflytende universet.
Det tok altså cirka 30 år mellom de to møtene med Green Isac. Det bør på ingen måte ta nye 30 år før det skjer igjen.
b a r
Spotted Peccary/[email protected]