Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt, og tilstår at jeg aldri har hørt om pianisten Svetlana Marinchenko før. Det skal ikke gjenta seg – jeg lover.

Svetlana Marinchenko (32), opprinnelig fra St. Petersburg, men bosatt i München, er åpenbart en pianist, komponist og bandleder med et uomtvistelig og stort talent. Det har heldigvis den stadig letende og finnende Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, oppdaga og med utgivelsen av “Letters to My Little Girl” gitt meg og mange med meg muligheten til å bli kjent med hennes univers.

Noe forteller meg at Marinchenko har en solid dose klassisk musikk i sin bagasje før jazzen gjorde sitt inntog. Det er vel en relativt vanlig innfallsvinkel for mange russiske jazzmusikere og det betyr også at teknikken ofte er langt framskreden. Det er den så avgjort når det gjelder Marinchenko.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er jo godt kjent at Berlin er en kulturell smeltedigel. Noe forteller meg at München har noen av de samme kvalitetene. Der har nemlig Marinchenko bosatt seg og i trioen sin samarbeider hun med slovakiske Peter Cudek på bass og israelske Ofri Nehemya på trommer – kosmopolitisk nok for meg. I tillegg bidrar Mattheus von Schlippe med effekter og vokalistene Enji Erkhembayar og Fiona Grond på noen av spora.

Marinchenko inviterer oss inn i et vakkert og melodisk landskap med ingredienser av både melankoli og temperament involvert. Hennes klangverden har definitivt spor av en klassisk bakgrunn, men hun har så avgjort tilegna seg et moderne, hipt jazzuttrykk med spor tilbake til 60-tallets hardbopverden også.

Svetlana Marinchenko framstår som en musikalsk historieforteller med stort potensial. Hun er og har ei stemme det skal bli spennende å følge i åra som kommer.