En av de store overraskelsene i min “karriere” var en ukjent trio på den aller minste scena under Moldejazz for mange år siden med gitaristen Lionel Loueke fra Benin. Sammen med han var den svensk-italienske bassisten Massimo Biolcati. Her dukker sistnevnte opp igjen i nok en ny setting.

Siden konserten på Forum i Molde har Loueke gått videre til å bli superstjerne på jazzhimmelen. og har jobba i årevis med Herbie Hancock blant andre. Han har likevel på ingen måte glemt sine venner fra studietida etter at han ankom USA og han, Biolcati og den ungarske trommeslageren Ferenc Nemeth holder fortsatt trioen ved like.

De fire herrene vi møter her er den israelske gitaristen Yoav Eshed, NY-pianisten Lex Korten, den sør-koreanske trommeslageren Jongkuk Kim pluss Biolcati. De har alle tilbrakt mye tid eller bor i jazzens aller største smeltedigel. Der er det veldig vanlig blant de tusener av håpefulle jazzmusikanter at de møtes enten bare for å sjekke ut noe musikk de har skrevet, for å øve sammen eller for å finne ut om det er kjemi der som det er noen vits å gå videre med.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Disse gutta møttes i 2017 og slo raskt fast at kjemien var der og at de musikalske idealene og målene i stor grad var felles. Alle brakte musikk til bordet og øvelsene blei stadig hyppigere. To år seinere var de klare for å møtes i studio og det er det møtet vi får være med på her.

Med et repertoar bestående av fem egne låter samt Joe Zawinuls “Young and Fine”, standardlåta “It Might as Well Be Spring” og Kenny Wheelers “Nicolette”, får vi møte fire meget langt framskredne herrer som forteller oss at underskogen i The Big Apple er både stor og veldig bra. De fleste, eller kanskje alle, har havna der på grunn av studier og så har ønsket om å finne ut om det er mulig å komme gjennom det veldig trange nåløyet i jazzhovedstaden ført til at de har blitt værende.

Om de lykkes i sitt forehavende skal jeg ikke ha for sterke meninger om, men at de med solide røtter i den moderne tradisjonen, samt med det musikalske blikket solid festa på nåtida, har veldig mye å fare med er det ingen tvil om. Det skinner tydelig gjennom at de fire har jobba mye sammen også.

Det å bli introdusert for slike nye, små overraskelser er noe av det mest spennende som finnes med å tilbringe så mye tid sammen med musikks om jeg gjør. De fire er definitivt på vei ut.