Trompeteren, bandlederen og komponisten Theo Croker blir av mange nevnt som den nye forlengeren av den hippe amerikanske jazztradisjonen. Det kan kanskje være, men han er ikke helt der ennå.
Theo Croker (36) har de seineste åra fått kilovis med strålende omtale mer eller mindre på tvers av de fleste sjangre. Jovisst ligger det jazz i bånn for det aller meste av det han har holdt og holder på med, men når giganter som Wycleaf Jean og andre der oppe vil benytte seg av hans tjenester, da åpner det seg plutselig nye dører i tillegg.
Konserten på et bra befolka Cosmopolite var mitt første møte med Croker live – jeg tror også det var første gang han var i Norge. Der bekrefta han at han har mye spennende på gang på tvers av mange sjangre, det være seg hip-hop, funk, jazz og andre tilliggende herligheter, men der Miles Davis kunne hevde at han hadde forandra musikken en fem-seks ganger, så har Croker et stykke igjen dit.
Med et band bestående av Michael King på tangenter, Shekwoaga Ode på trommer, Eric Wheeler på bass og D´Leau på lyddesign og visuals – helt ukjente navn for meg – viste Croker oss hvorfor musikken snakker til et publikum også godt utenfor jazzmenigheta.
Vi snakker her om hipstergenerasjonen med hettegensere, luer og capser og 5med lydskulpturer og visuals på stort lerret bak bandet. Jovisst kan det være både fascinerende og spennende, men i mine ører blei det lenge for statisk med en puls med bare ett gir – spesielt trommespillet blei til tider slitsomt. Trøkk, javel, men når dynamikken mangler har jeg en tendens til å falle av.
Croker er ingen stor rapper eller sanger, men en mer enn lovende trompeter og formidler, noe vi hørte i de mest jazzprega låtene. Spesielt King viste seg som en heftig solist, mens visuals-effektene ikke ga meg noe ekstra.
Theo Croker er en trompeter og musikant jeg gleder meg veldig til å følge i åra som kommer. Han er definitivt i gang med noe spennende, men fortsatt bare i startgropa.
Theo Croker
Cosmopolite, Oslo, 21.10.21
Ca 150
