Grenseløst møte

Trompeteren, og veldig mye mer, Arne Hiorth tar oss med til flotte steder og flotte møter. “This Land” er et et vakkert land å besøke – mange ganger.

Arne Hiorth sammen med Marlene Makina og flere fra !Xanu !Xe.

Arne Hiorth (65) har vært en del av norsk musikkliv i årevis uten verken å kreve eller tilrane seg for mye av rampelyset. Hver gang han gir lyd fra seg så forteller han oss uansett at han fortjener godt med oppmerksomhet og dette møtet med sør-afrikanske tradisjonssangere er så avgjort ikke noe unntak.

Hiorth har besøkt Sør-Afrika en rekke ganger og virkelig kommet under huden på deler av tradisjonsmusikken i det flotte landet befolka av mennesker fra en rekke stammer og folkeslag. Det er et stolt og flott folk som jeg også har hatt gleden av å besøke et par ganger.

I 2019 var Hiorth på besøk og fikk møte ei sang- og dansegruppe med navnet !Xanu !Xe som kommer fra San-folket. Hiorth gjorde mye opptak med gruppa og inviterte også en av sangerne, Marlene Makina, i studio..

Året etter skulle Hiorth reise ned igjen for å gjøre ytterligere opptak, men en viss pandemi satte en stopper for det.

Hiorth og hans visjoner lot seg heldigvis ikke stoppe av den grunn. Utstyrt med alle opptakene fra turen som blei gjennomført, gikk han i studio og skapte usedvanlig vakker musikk i og rundt vokalen, rytmene og klappingen til de 15 damene.

Med assistanse fra den gitaristiske landskapsmaleren i ultraklassen Eivind Aarset, elbassisten Shaun Johannes fra Cape Town, synthmagiker Kjetil Bjerkestrand, perkusjonist Ottar Nesje og Oddrun Eikli og Sepanya Mahlangu på bakgrunnsvokal og sjølsagt Hiorths vakre trompettone, så blir det skapt stemninger, groover og melodier på tvers av kulturer og grenser som gir meg i alle fall tro på at mye er mulig også i disse tider med faenskap rett utenfor dørstokken vår.

“Music Is the Healing Force of the Universe” heter et Albert Ayler-album fra 1969. Det var et faktum den gangen og det er det fortsatt. Arne Hiorth, Marlene Makina og alle sjelsfrendene deres et er strålende prov på det.

!Xhole Kae – «This Land» – Deer Music/arnehiorth.com

Om å være her og nå

Svenske Joel Lyssarides er en fremtidig storhet på jazzhimmelen. Han er på god vei dit allerede.

Joel Lyssarides har mye vakker musikk å dele med oss.

Dette er mitt tredje møte med Joel Lyssarides (29) og hans strålende trio bestående av de empatiske sjelsfrendene Rasmus Blixt på trommer og Niklas Fernqvist på bass. Lyssarides & Co forteller oss at arva etter Lars Jansson og Bobo Stenson er i de aller beste hender og hoder.

Etter debuten med “Dreamer” i 2018 og oppfølgeren “A Better Place”, så kommer det definitivt ikke som noen stor overraskelse at Lyssarides nok en gang har tatt store, vakre og personlige steg. Både som pianist, bandleder og komponist forteller han oss at han er utstyrt med en høyst personlig pensel.

Svens-greske Lyssarides har en solid og allsidig musikalsk bakgrunn. Både klassisk musikk, pop, jazz og blues finnes åpenbart i Lyssarides´ DNA og som forberedelse til denne innspillinga trakk han seg tilbake til sitt hus et stykke utenfor Stockholm der roen åpenbart hadde senka seg.

Det har ført til elleve nydelige, melodiske og ofte litt melankolske låter, pluss ei av bassist Fernqvist, som alle er grunnlag for eleverte samtaler mellom de tre unge herrene som tydeligvis kjenner hverandre godt etter mange år sammen.

Joel Lyssarides er en flott eksponent for pianolyrikk på svært høyt nivå. Han har noe helt eget å melde i dette klassiske trioformatet og det skal bli svært spennende å følge den nye svenske pianostjerna i åra som kommer. Akkurat nå er det flott å oppleve han og musikken hans her og – nå.

Joel Lyssarides
«Stay Now»
ACT/Musikkoperatørene

Flotte nevroser

Trond Helge Johnsen forteller meg med si andre plate på ett år at han er så langt i fra ei døgnflue som vel tenkelig. Han har noe ekte og viktig å dele med oss.

Trond Helge Johnsen skal man låne ører og hjerte til.

Trond Helge Johnsen (46) er en sanger, gitarist, låtskriver og historieforteller som hører hjemme i kategorien har-noe-viktig-å-formidle. Han har reist land og strand rundt og delt sin musikk og på sett og vis også sitt liv med de som har ønsket å lytte og lære – om både han og seg sjøl.

Det har seg nemlig slik at Johnsen ikke har hatt den letteste veien frem til der han er nå. Det bruker han sitt flotte singer/songwriter-talent til å fortelle om og dermed allmenngjøre opplevelser som sikkert mange kan kjenne seg igjen i og kanskje lære av.

Det gjør godt å tilbringe tid sammen med Johnsen, hans musikk og hans historiefortelleregenskaper. Årsaken er at jeg tror på det han har å melde – vi snakker om et levd liv og sammen med flotte sjelsfrender som Steinar Krokstad (trommer) og Kyrre Sætran (elbass) , og en flott duett med Ida Jenshus, blir vi invitert inn i et melodisk viserock/country-landskap det er mye ærlighet og kjærlighet i – også når det er snakk om piggdekk!

Trond Helge Johnsen mer enn antyda med fjorårets “Under huden” at han hadde noe djupt inderlig og personlig å melde. Bekreftelsen er klar og tydelig med “Dans på nevroser”.

Trond Helge Johnsen
«Dans på nevroser»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

En inderlig hyllest

Den israelske saksofonisten Eli Degibri hadde et sterkt ønske om å hylle sine kjente og kjære. Du verden så flott det har blitt.

Eli Degibri har skapt noe inderlig og vakkert.

Jeg innrømmer lett at israelske saksofonister, komponister og bandledere ikke er det jeg kan mest om her på kloden. Når jeg finner ut etter et raskt søk at Eli Degibri (43) har tilbragt mange år i bandene til både Herbie Hancock og Al Foster, så skjønte jeg intuitivt at jeg hadde gått glipp av noe viktig og det tar heller ikke mange runder med hans niende plate som leder å få det bekrefta.

Degibri dro som så mange over til Junaiten for å studere på Berklee. Ganske raskt blei han anbefalt til Hancock av Ron Carter – vi snakker om musikere på øverste hylle her – og frem til 2011 markerte han seg kraftig over dær. Sikkert av flere årsaker, men blant annet fordi foreldrene begynte å bli gamle og svekka, så bestemte Degibri seg for å returnere til Israel. Man kan dessverre ikke se bort i fra at med adresse Israel er det vanskeligere å nå frem til stor internasjonal oppmerksomhet. Musikalsk er det i alle fall ingenting som står i veien for det.

“Henri and Rachel”, navnene på Degibris foreldre, var flyktninger som kom til Israel etter andre verdenskrig fra henholdsvis Bulgaria og Iran. Som enebarn hadde Eli et svært tett forhold til sine foreldre som nå har gått bort. Det viser seg så voldsomt i i den usedvanlig vakre, melodiske, lyriske og ikke minst empatiske musikken han har komponert. Standardlåta “Like Someone in Love” passer også elegant inn i dette universet. Ikke bare foreldrene, men også kona Noa og andre viktige støttespillere blir hylla på dette flotte visittkortet.

Med sin kraftige og usedvanlig uttrykksfulle tone på både tenor- og sopransaksfon forteller Degibri oss veldig tydelig hvorfor både Foster, Hancock og mange andre amerikanske storheter gjerne ville samarbeide med han. Han låter både tøft og samtidig veldig følsomt – ikke mange som fikser den kombinasjonen.

Med seg har sin sitt faste band gjennom de seineste fire åra. Bassisten Alon Near, pianisten Tom Oren og trommeslageren Eviatar Slivnik, som alle har tilbragt tid i New York, forteller oss at det er svært høy standard på israelske jazzmusikere – vi snakker topp internasjonal klasse over hele rekka.

Det skulle altså ta si tid før jeg oppdaga Eli Degibris univers. Det har vært en udelt glede og jeg ser veldig frem til å følge han og den videre.

Eli Degibri
«Henri and Rachel»
Degibri Records/degibri.com

Glad dere finnes

Vokalisten Heidi Skjerve og tangentøren Daniel Formo har delt det meste veldig lenge. For første gang lager de også plate sammen. Det er åpenbart på høy tid.

Heidi Skjerve og Daniel Formo – et herlig par.

Heidi Skjerve fra Rennebu, men bosatt i Trondheim (42). har de par siste tiåra ved jevne mellomrom fortalt oss hvilken eminent og uttrykksfull vokalist hun er. Det har hun gjort i en rekke forskjellige konstellasjoner og på det viset også understreka sin enorme allsidighet. For å si det sånn så er det det et stykke fra “Jazz frå skogom” sammen med John Pål Inderberg og julesanger sammen med pianisten og organisten Thomas Torstrup til kollektivet Trondheim Voices.

Dette møtet mellom kone og mann er nok et nytt og veldig hyggelig kapittel. Etter at de to har delt både opp- og nedturer, barneoppdragelse og oppussingsprosjekter, så overrasker det heller ikke at de har delt mye musikk opp gjennom samlivet.

Formo, født og oppvokst i Trondheim, kjenner mange fra band som Ola Kvernbergs Steamdome og Solid!, men i den felles heimen har nok jazzens standardskatt ofte blitt henta frem når hygge skulle skapes. Her har de tatt denne skatten og denne hyggen flere skritt videre, invitert med seg flere gode venner og i løpet av to augustdager i fjor skapt tidløs musikk basert på et like tidløst repertoar. Formo spiller utelukkende piano denne gangen.

Med et repertoar bestående av blant annet “´Round Midnight”, “Come Rain Or Come Shine”, “You´ve Changed” og “I´ll Be Seeing You”, tar det usedvanlig musikalske og empatiske paret oss med på en nydelig og tidløs utflukt som det skal bli herlig å vende tilbake til – mange ganger.

Det skader heller ikke på noen som helst slags måte at de har invitert med seg de langt fremskredne vennene Bjørn Marius Hegge (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer) samt Klaus Ellerhusen Holm (altsaksofon og klarinetter), Mona Krogstad (tenorsaksofon) og Marthe Belsvik Stavrum (fløyte) på noen av spora. Alle stortrives og alle bidrar til den særdeles gode stemninga.

Heidi Skjerve og Daniel Formo er jeg usedvanlig glad for at finnes – musikken deres også.

Heidi Skjerve & Daniel Formo & Friends
«Glad There Is You»
Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Fritt og annerledes

Opp med hånda de som har ei besetning med kun fiolin og marimba i platesamlinga si. Ikke det nei? Her kommer hjelpa – fra Portugal.

Carlos «Zingaro» og Pedro Carneiro tar oss med til nye landskap.

Perkusjonisten, i dette tilfellet kun marimba, Pedro Carneiro kjenner jeg fra en rekke andre frilynte portugisiske konstellasjoner. Årsaken til at jeg har fått tilgang til relativt mye spennende musikk fra den andre enden av Europa, er sjølsagt det meget produktive og kvalitetsbevisste selskapet Clean Feed Records, med base i Lisboa, som gir ut plater med en frekvens ingen andre kan matche.

Der har Carneiro dukka opp støtt og stadig, mens fiolinisten Carlos “Zingaro”, som blir karakterisert som en legende i portugisisk musikk, er førstereis i mine ører. Til sammen tar de oss med til steder jeg i alle fall aldri har vært på tidligere.

Denne innspillinga blei gjort i 2012 – for ti år siden. Den er fullstendig fritt improvisert, men hele tida med ei klar retning i seg. Sjølsagt låter det også helt unikt med ei slik instrumentering og musikken er totalt tidløs.

Her har to uttrykksfulle instrumentalister som lytter intenst til hverandre og det universet de skaper, satt hverandre stevne. Tradisjonell rytmikk og melodikk er så og si fraværende – her er det stemninger og lydskulpturer basert på impulser fra samtidsmusikk, impro, jazz og sikkert andre tilliggende herligheter som gjelder.

Carlos “Zingaro”, som egentlig heter Carlos Alves, og Pedro Carneiro har to høyst personlige stemmer som “snakker” utmerket sammen. De gir oss solide utfordringer og det gjør godt.

Carlos «Zingaro» & Pedro Carneiro
«Elogio das Sombras»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Frode i 40

For å være helt eksakt er Frode Alnæs alltid i 100 – han er nemlig av typen ustoppelig. I forbindelse med sitt 40-års jubileum som artist feirer han med sitt første visittkort på norsk på svært lang tid.

Frode Alnæs lar seg ikke stoppe – heldigvis.

Skjebnen til Frode Alnæs (63) var egentlig besegla da han fikk sin første gitar som 11-åring. Som han synger i tittellåta: “Scenekanten blei mitt hjem”. Det er det veldig mange som er usedvanlig glade for.

Noe av det aller flotteste med Alnæs er at han er like full av energi og livsbejaenhet nå som han var da han blei super popstjerne med Dance With a Stranger for noen tiår sidden. Dessuten er det fortsatt like spennende å finne ut hvor han dukker opp rundt neste neste sving: er det popmusikeren, rockemusikeren, vokalisten, jazzmusikeren, supergitaristen eller entertaineren vi får møte denne gangen? På mange vis er denne voldsomme allsidigheten Alnæs´ styrke, men kanskje også han svakhet.

Ved denne anledninga er det popmusikeren, låtskriveren og vokalisten Alnæs som møter opp. Sjøl om han ikke har verdens største stemme, så har han denne viktige kvaliteten at jeg tror på det han sier/synger/formidler. Det er ekte og det er jeg ikke et sekund i tvil om.

Han har fått tekstassistanse av Ingvar Hovland og sin kjære Kristin Dæhlie, som med den inntil beinet inderlige “Du” forteller oss om ekte kjærlighet. Om den store hitlåta er å finne her, er jeg derimot i tvil om, men jeg har faktisk tatt feil før. Det er dog lenge siden, men jeg innrømmer det likevel….

Med et meget solid medmusikerlag med trommeslager og produsent Thomas Gallatin i spissen og Alnæs som gitarsjef, men som på ingen måte overkjører oss med lange soloer, forteller han oss nok en gang at han er inne i si beste ti. Den kommer forhåpentligvis til å vare i noen tiår til!

Frode Alnæs
«Beste tia mi»
Grappa/Musikkoperatørene

Godt å være dansk – i Norge!

Dansk turistnæring har absolutt ingenting mot at det kommer horder med nordmenn til Danmark. Vi har heller ingenting mot at danske jazzmusikere kommer hit og Maria Dybbroe er en av dem som har takka ja til det.

Alfred Lykke og Maria Dybbroe – Orsa – har skapt noe ytterst originalt. Foto: Julie Linder Hessellund

Altsaksofonisten og bandlederen Maria Dybbroe (29) blei så fascinert av Norge, nordmenn og norsk jazz etter at hun studerte et semester på Norges Musikkhøgskole at hun faktisk har satt kursen tilbake hit til kjempers fødeland – forhåpentligvis for mye mer en et semester. Det kan norsk jazzliv få svært mye glede av i tida som kommer.

Et fun fact kanskje er at Dybbroe langt i fra er den eneste kvinnelige danske saksofonisten som har tatt turen nordover: Mette Rasmussen, Amalie Dahl og Signe Emmeluth har gjort det samme og alle har tilført den norsk jazzfamilien mye.

Dybbroe har jeg hatt gleden av å oppleve tidligere med trioen Køs sammen med den meget anerkjente lyrikeren Pia Tafdrup. Nå har Dybbroe og gitaristen Alfred Lykke tatt ytterligere et steg til venstre – eller høyre – og som Orsa skapt et univers annerledes enn alt annet.

I løpet av en liten halvtime på denne 10-tommeren gir de oss 14 stemninger nesten hinsides bortenfor tradisjonell rytmikk og melodikk. Musikken er spilt inn på tre forskjellige lokasjoner i løpet av nedstengingsperioden og det er ikke vanskelig å oppfatte at de to er opptatt av det mystiske, det irrasjonelle og det uforutsigbare. Dybbroes komposisjon “Nasturtier” – den eneste skrevne låta -forteller oss også hvilke lyrikere de to er.

Orsa er bildeskapere, lydskulptører og formidlere som krever mye av seg sjøl og som krever like mye av oss. De er så avgjort på tilbudssida og for alle med åpne sanser, så er det mye å hente her. Maria Dybbroe skal være hjertelig velkommen – Alfred Lykke og Orsa også.

Orsa
«Mnemosyne»
Barefoot Records/barefoot-records.com

Frijazz-lyrikk

Den meget langt framskredne engelske pianisten Matthew Bourne og den mer enn lovende norske trommeslageren Emil Karlsen har møtt hverandre til veldig flotte samtaler.

Matthew Bourne og Emil Karlsen – en strålende kohort.

Det begynner å bli noen år siden Matthew Bourne (44) slo noen av oss i bakken på Moldejazz med sitt unike pianouttrykk som også førte til utgivelsen “The Molde Concert”. I 2005 bli han også kåra til det største internasjonale jazztalentet – for det det er verdt – en ære også Mathias Eick og Kjetil Møster har blitt til del. Det sier uansett at Bourne – og de to andre – hører hjemme helt der oppe og det bekrefter han også på denne duoinnspillinga med Emil Karlsen (23) fra sjølvaste jazzmetropolen Gjøvik.

Karlsen er blant dem som har tatt en litt utradisjonell jazzstudie-innfallsvinkel. I stedet for Trondheim, Oslo, Berklee eller andre mer velkjente stoppesteder, så satte han kursen mot området rundt Elland Road som vel Leeds er mer kjent for enn jazz. Der har Karlsen utvikla seg til en spennende frijazz-trommeslager, noe han viser oss på et heftig vis i dette møtet. Bourne underviser for sikkerhets skyld på jazzstudiet i Leeds.

I løpet av én session den 9. mars 2020, like før England stengte ned første gangen, møttes de to til en av sine første samtaler. Det har ført til seks “låter” unnfanga der og da og med store ører, masse personlighet og mye dynamikk, tar de oss med til steder det er både spennende og høyst annerledes å oppholde seg.

Uttrykket er fritt, det er utadvendt, det er nedpå og det er ekspressivt – alt dette og mye mer har disse seks samtalene ført til. Matthew Bourne og Emil Karlsen har garantert mye mer på hjertet både hver for seg og sammen. Heftig og ettertenksomt.

Matthew Bourne – Emil Karlsen
«The Embalmer»
Relative Pitch Records/relativepitchrecords.bandcamp.com

Totalt unikt

Elbassisten Dan Peter Sundland gir lyd fra seg ved alt for sjeldne anledninger. Her møter vi han mutters aleine med sin 60-talls Gretsch bassgitar.

Dan Peter Sundland med en av sine aller beste venner – en Gretsch bassgitar fra 60-tallet.

Dan Peter Sundland (35) fra Trondheim er en av de som kan skryte på seg noen år på den ettertrakta jazzlinja i hjembyen. Der hadde han blant andre Mattis Kleppen som basslærer og det var også Kleppen som introduserte Sundland for hans store instrumentale kjærlighet, en Gretsch bassgitar unnfanga på 60-tallet en gang. Siden har de to vært uatskillelige – Sundland og Gretschen altså.

Relativt kort tid etter at jazzlinja var unnagjort, satte Sundland kursen for en av de største kulturelle smeltediglene på Tellus, Berlin, og enn så lenge har han blitt værende der. Mer enn ryktet forteller at der skjer det mye og inspirasjonskildene står i kø og noe sier meg at Sundland har tatt til seg fra både den ene og den andre kilden.

Det han gir oss på dette unike visittkortet er seks improvisasjoner spilt inn live i Berlin på tre forskjellige konserter i løpet av 2018 og året etter. Sundland tar oss med til et lydunivers annerledes enn alt annet som har vederfaret våre sinn.

Han spiller bass både uten og med bue, som fører til at det kan minne om en cello, og han benytter også bassen som et slags perkusjonsinstrument. Han tar oss og instrumentet med på ekskursjoner som pirrer nysgjerrigheten kraftig fordi hans innfallsvinkel både til instrumentet og til det å skape musikk er totalt unik.

Det Sundland byr på er ikke musikk for pingler. Dette er totalt kompromissløs musikk som egner seg for et musikk- og estetikksøkende publikum med åpne ører og andre sanser som garantert vil sørge for annerledes og spennende påfyll.

Dan Peter Sundland
«Solo Electric Bass»
Grammar Phone/grammarphonerecords.com