Dritheftig

Trioen Krokofant begynner å nærmere seg veteranenes rekker snart!
Likevel framstår de like duggfriske og heavy som aldri før.

Krokofant er for tøffe trakk – og det blir det.

Vi må skru klokka tilbake til rundt 2010. Da møttes gitaristen Tom
Hasslan og trommeslageren Axel Skalstad i en platebutikk – noen som
husker slike antikvariske saker? – i hjembyen Kongsberg. Et personlig
og musikalsk vennskap oppsto raskt. Et par år seinere blei
saksofonisten Jørgen Mathisen hanka inn, i 2014 leverte trioen sitt
første visittkort og kongeriket hadde blitt berika med et
progrock/jazzrock-band med stort potensiale.

10 år seinere

De tre henger fortsatt sammen og har mye å fortelle både hverandre og
oss. Tro det eller ei så er “6” bandets sjette plateutgivelse og i
mine ører låter det lite friskt og sultent som da de inntok manesjen.
De par siste skivene har de vært kvintett med gigantene Ingebrigt
Håker Flaten og Ståle Storløkken som leiesoldater, men nå er de
tilbake til røttene som trio og du verden for et trøkk det er i de
tre.

70-tallet

Hvis noen mer enn antyder at 70-tallet med band som King Crimson og
Soft Machine og John Coltrane, for Mathisens del, er sentrale
inspirasjonskilder for Krokofant, så er jeg rimelig overbevist om at
“noen” ikke kommer til å bli saksøkt.

Hasslan og Mathisen, som også spiller litt synth, står for låtene hver
for seg og her står de heftige riffene og de sløye melodiene fortsatt
i kø.

Tøft- drittøft er det og her er det mat både for rockere og jazzister
og alle andre med sans for heftig kvalitetsmusikk. Krokofant gir seg
ikke – og bra er det!

Krokofant
«6»
Is It Jazz Records?/Border Music

Noe helt for seg sjøl

Thea Grant har vist seg frem på et spennende vis ikke minst i bandet
Juno. Her står hun på egne bein og du verden for en personlighet som
står frem.

Thea Grant er på svært god vei til seg sjøl.

Jeg hører hjemme i kategorien som lett lar meg fascinere. Noen ganger
skjer det ikke, noen ganger sitter det langt inne og det tar tid.
Andre ganger igjen skjer det umiddelbart. Da en av Gvarv i Telemark
sine største døtre, Thea Grant (27), inntok heimen med sin soloutflukt
“Water and Dreams” så skjedde det på første forsøk.

Jazzlinja

Grant er en av mange originale stemmer som har fått utvikle seg på
jazzlinja ved Nidelvens bredd i Trondheim. Der er det som kjent ganske
så høyt under taket – studentene blir oppfordra til å følge kicket
uansett i hvilken retning det vil ta dem. I bandet Juno har Grant og
de andre stemmene mer enn antyda at de har hatt et ønske om å gå sine
egne, unike veier.

Etter et ti dagers opphold på ei øy i Nord-Norge vokste ønsket og
behovet frem for å fortelle om opplevelsene et sted midt mellom havet
og drømmene.

Innover og utover

Grant tar oss med via tekster og ordløs improvisasjon både inn til
kjernen av hvem hun er og hvor hun vil og, omslutta av elektronikk og
synther, til drømmenes teater.

Hun skaper usedvanlig vakre og originale stemninger det er herlig å
dukke ned i og drømme videre til.

Dette er musikk kun Thea Grant kunne ha skapt – hun forteller oss
nemlig at hun er en unik artist med et stort potensial som kan og bør
utvikles videre i tiåra som kommer.

Thea Grant
«Water and Dreams»
Shadow World

God ung dansk

Den unge danske pianisten Rasmus Sørensen tar stadig nye steg i
retning seg sjøl. Det forteller han oss med nok ei herlig
trioinnspilling.

Rasmus Sørensen i sentrum for sin fine trio.

Rasmus Sørensen (27) er ute med sin tredje tilstandsrapport på to år.
På de to første, “Traits” og “Balancing Act”, fortalte han oss, sin
unge alder til tross, at han er en langt framskreden både komponist og
pianist. Begge skivene var i trioformat og stort sett med
egenkomponert materile.

Sørensen, som flytta tilbake til Danmark i 2023 etter flere år i New
York, forsetter i det samme triosporet og har med seg de samme folka
som på “Traits”, italienske, men New York-bosatte Francesco Ciniglio
på trommer og svenske Jon Henriksson på bass. Jeg har full forståelse
for at Sørensen forsetter det samarbeidet – trioen låter nemlig
strålende og svært samspilt.

New York Time

Rundt fem formative år har Sørensen tilbragt i jazzens hovedstad, New
York. Der sugde han til seg masse lærdom og etablerte seg blant de
heftigste gutta i klassen. Det hevdes at det kan finnes spor av Fred
Hersch, Brad Mehldau, Vijay Iyer, Robert Glasper og Craig Tavorn i
spillet, låtene og uttrykket til den unge dansken.. Jeg har få
problemer med å anerkjenne det og i mi bok finnes det ikke så mange
bedre pianistiske inspirasjonskilder.

Hjem igjen

Nå har altså Sørensen satt kursen hjem igjen, men at det er mye New
York i spillet hans hersker det liten tvil om. Trommeslager Ciniglio
er til daglig fast med i Wynton Marsalis´ band og det mer enn antyder
hva slags musikalsk tro han bekjenner seg til.

Til tross for kun 27 år på Tellus så er det en usedvanlig
gjennomskinnelig modenhet i det Rasmus Sørensen skriver og uttrykker.
I han har danskene fått frem en pianist som lett kan være med å prege
internasjonal pianojazz i tiåra som kommer.

Rasmus Sørensen
«At The Right Time»
April Records/aprilrecords.com

Egne bilder

Sverre Gjørvad er en musikant som stadig åpner nye dører. Her
inviterer han oss til å skape våre egne bilder.

Sverre Gjørvad har all grunn til å smile.

En av Stathelles desidert beste trommeslagere gjennom alle tider,
Sverre Gjørvad (58), har de seineste åra gitt oss stadige påminnelser
om hvilken spennende og kreativ sjel han er. “Voi River”, blei fulgt
av “Elegy of Skies” og “Time to Illuminate Earth” i løpet av tre år.
Nå har han venta i tre år før forlengelsen, “Six Pieces for Cinema”,
har sett dagens lys.

Bilder

Jeg skreiv i mitt seineste møte med Gjørvad sin musikk at den var
åpen, luftig, søkende og bildefremkallende. Veldig mye av det samme
kan jeg si om dette ferske bidraget til diskografien og tittelen mer
enn antyder at slik er den faktisk også tenkt.

Jeg har Gjørvad, som nå har vært bosatt i Hammerfest i nærmere 20 år,
mistenkt for å se på mye film og/eller tv-serier. Der er det mye mulig
at han har henta godt med inspirasjon til musikken han har skapt denne
gangen.

De seks spora her, med inspirasjon fra samisk musikk, rock, jazz,
samtidsmusikk og gudene vet hva, er både fasinerende og nok en gang
bildefremkallende og hele tida ytterst original og dermed gjørvadsk.

Medsammensvorne

Nok en gang er Dag Okstad på bass, Kristian Svalestad Olstad på gitar
og Herborg Rundberg på piano mer enn hjertelig til stede også på denne
utgava av Sverre Gjørvads samlede verker. De kjenner hverandre svært
godt etter hvert og skjønner så avgjort Gjørvads intensjoner, slik at
bildene blir tydeligere og skarpere.

Nå er det bare for kreative filmskapere å melde seg – musikken er
klar. Hvis ikke – og for sikkerhets skyld – gjør som meg og lag dine
egne bilder til den.

PS Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

Sverre Gjørvad
«Six Pieces for Cinema»
Tyven Records

Herlig tilbakeblikk

Den danske gitaristen Jakob Bro er en av de viktigste plekterførerne
nå til dags. Her får vi møte han med et fantastisk band gjort for
nesten elleve år siden og som aldri har vært gitt ut før.

Jakob Bro med en strålende «glemt» innspilling. Foto: Adam Jandrup/ECM Records

Etter å har fått sitt store internasjonale gjennombrudd sammen med
Paul Motian og Lee Konitz, har Jakob Bro (46) etablert seg på den
internasjonale stjernehimmelen under eget navn. Særlig gjaldt det med
trioen han satte sammen med Jon Christensen og Thomas Morgan.

Bro kom inn Kontz´ musikalske liv i 2008 på anbefaling fra Motian og
han debuterte under eget navn på ECM med “Gefion” i 2015. Noen måneder
etter at den var spilt inn var Bro i studio i New York med et
stjernelag og et knippe egenkomponerte låter som av uforståelige
årsaker har blitt liggende på vent på ei hylle etter innspillinga i
Avatar Studio i mars 2014.

For et lag!

Med Andrew Cyrille på trommer, Bill Frisell på gitar, Lee Konitz på
alt- og sopransaksofon – noe som skjedde ganske sjeldent, Jason Moran
på piano og Thomas Morgan på bass, har Bro fått samla noe som likner
mistenkelig på hans drømmelag. Han hadde spilt med alle bortsett fra
Moran før denne sessionen, men det høres ut som om sekstetten hadde
spilt sammen i åresvis.

Sju nydelige Bro-låter er utgangspunktet for disse ekskursjonene som,
hvis de er eksempel på hva som befinner seg i skuffer, skap og på
hyller hos ECM, forteller oss om en kvalitet og originalitet som gir
håp om at det er mye godt i vente også på dette området.

Åpent og melodisk

Bro skriver intet mindre enn nydelig og tidløs musikk – musikk som
åpenbart snakker til musikere og publikum over hele Tellus. Her har
det ført til usedvanlig eleverte samtaler mellom noen av klodens aller
mest uttrykksfulle jazzmusikere med den gang 86-årige Lee Konitz i
spissen.

“Taking Turns” var muligens av typen glemte opptak. Det er i alle fall
svært hyggelig at det har kommet til overflata og har vederfaret
allmuen. Dette er nemlig intet mindre enn strålende!

Jakob Bro
«Taking Turns»
ECM/Naxos Sweden

 

Unionen sin det!

Når fire av Svorges beste jazzmusikere setter hverandre stevne så må
det vel bli bra? Ikke nødvendigvis, men denne gangen har det blitt
det. Noe så vederstyggelig, faktisk!

Eldh, Johansson, Nilssen og Storløkken – nå snakker vi!

Når Carl XVI Gustaf och Silvia sender bassist og mpcist – hva nå enn
det er – Petter Eldh og for anledninga kun tenorsaksofonist,
klarinettist, kontrabassklarinettist, cor anglaistist – en type obo –
og fløytist Per “Texas” Johansson og Harald og Sonja bidrar med
trommeslager og perkusjonist Gard Nilssen og pianist, elpianist og
synthesist Ståle Storløkken, så ligger det i korta at resultatet kan
bli av den ekstraordinære sorten.

Supergruppe

Både i jazzen og i andre sjangre har begrepet supergruppe dukka opp
med jevne mellomrom. Like ofte som det har blitt vellykka resultat av
møtene som både musikere og arrangører har skapt, så har det blitt
stjernecrash ut av det.

I dette tilfellet, med den kjennskap jeg har til de fires bakgrunn,
autoritet og enorme musikalske personligheter, så var jeg overhodet
ikke bekymra for at Unionen skulle havne i det uføret den forrige
unionen med de to landa involvert opplevde i 1905.

De fire kjenner hverandre fra en rekke konstellasjoner de seineste åra
og, uansett hvem som tok initiativet, så var nok han/de rimelig trygge
på at dette ville gå veien.

Alle bidrar

Åpnings- og avslutningssporet er kollektivt unnfanga. I tillegg har
Eldh, Nilssen og Storløkken bidratt med låter. Vi får servert musikk
med et stort spenn, fra låter som er nedpå og reflekterende til heftig
og groovete, og hele veien frem til musikk med inspirasjon fra
samtidsmusikk. Johanssons bruk av ganske uvanlige instrumenter er
viktige for bredden i Unionens tilnærming til det å skape unik musikk.

Når så alle fire er individualister og kollektivister av aller
ypperste internasjonale klasse – likevel innrømmer jeg at
cymbalspillet til Nilssen pirrer spesielt når det minner meg om eneren
Jon Christensen – så har denne gjenoppstandelsen av Unionen blitt
akkurat så bra og originalt som det var lov å håpe.

PS Det skader forresten heller ikke at Mattias Ståhl bidrar på vibrafon på ett spor.

Unionen
«Unionen»
We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com

En av de aller største

Helt fra Al Jarreau dukka opp på den store scena på begynnelsen av
70-tallet til han gikk bort, så var han en stilskaper og et mannlig
jazzvokalikon. Denne tidligere uutgitte konserten er nok en
bekreftelse på det.

Al Jarreau i storform.

Al Jarreau (1940-2017) ga vokaluttrykket noe helt nytt da han
introduserte seg sjøl for et stort publikum etter at han skjønte at
han kanskje hadde mer å gi allmuen som musiker enn som psykolog. Vi
var mange som blei slått i bakken av hans sjangersprengende og
livsbejaende uttrykk og det inspirerte mange til å komme etter, ikke
minst Bobby McFerrin.

Det blei relativt stille rundt Jarreau de siste åra av hans liv og
derfor er det ekstra hyggelig at superprodusent Zev Feldman og hans
team på Resonance Records har gravd djupt og funnet frem til denne
konserten som blei holdt den 13. august 1976 på den lille klubben The
Childe Harold i Washington, DC.

Fint band

Sammen med sitt faste band for store deler av karriera, Ben Atkins på
elbass, Tom Canning på elpiano og string ensemble og Tom Drake på
trommer, tar en svært opplagt og inspirert Jarreau for seg en rekke
kjente originallåter som “Lock All the Gates” og “We Got By”, samt at
han tolker – på sitt unike vis – låter som “Fire and Rain”, “Take
Five” og “Shiny Stockings”.

Det swinger og groover noe vederstyggelig av Jarreau her der han
synger tekst og scatter på Jarreausk på et opptak som er “reingjort”
slik at det høres ut som om konserten var gjort i går.

Minner

Som alltid med Resonance-utgivelsene så er det gjort en strålende jobb
med tekstheftet. De 40 sidene med fine bilder fra hans karriere
inneholder blant annet flotte bidrag fra Nile Rodgers, Dionne Warwick,
Dee Dee Bridgewater, Will Downing, Philip Bailey og en rekke andre.

Til sammen har det blitt en flott tilvekst til Al
Jarreau-discografien. Han var et ikon og her er han på sitt aller
beste.

Al Jarreau
«Wow! Live at the Childe Harold»
Resonance Records/resonancerecords.org

Noe ganske så originalt

Det er alltid spenning i lufta når Carl Petter Opsahl gir lyd fra seg.
Han går nemlig alltid egne veier.

Carl Petter Opsahl har fullført en framifrå trilogi.

 

Carl Petter Opsahl (60) er en musiker og personlighet jeg har satt
stor pris på gjennom flere tiår. Det han har holdt på med både som
musiker og prest har vært gjennomsyra av ærlighet, inderlighet og
ekthet. Det fortsetter han sjølsagt med på “Peace, Love & Justice” –
avslutninga på hans trilogi om tro, håp og kjærliget.

Fra trad til folk

Der jeg først blei oppmerksom på Opsahl var i traduniverset med
Caledonia Jazzband. Der har han vært trofast helt siden 1982, men
Opsahl har på alle vis utvida sin horisont betydelig på veien frem til
nå.

Folkemusikk har i stadig større grad blitt en viktig del av Opsahls
musikkanskuelse og han har også studert ved Ole Bull Akademiet på
Voss. Frijazz har heller ikke Opsahl stilt seg avvisende til, for å si
det sånn.

Bassklarinett

Iført kun sin kjære bassklarinett, med en tone som kan minne om John
Surmans fra tid til annen, fullfører Opsahl trilogien som begynte med
“Kyrkja” – tro og “Mystery of Listening” – håp og nå altså “Peace,
Love & Justice” – for kjærlighet. Opsahl har skrevet all musikken og
fusjonerer sine inspirasjonskilder på et usedvanlig personlig og
fascinerende vis. Det skinner med andre ord gjennom fra første til
siste takt at det er Carl Petter Opsahl som har skapt dette og ingen
andre kunne ha gjort det.

Spennende reisefølge

Med seg til å foredle disse musikalske rettene har han invitert med
seg tre helt ferske navn – for meg i alle fall. Elle Fenchel på
trommer, Sikia Chi Masters Heien på gitarer og Uma Morelia Bustos
Reksten på basser – alle studenter på Norges Musikkhøgskole – viser at
etterveksten er i de aller beste hender og spsielt hyggelig er det jo
å kunne slå fast at jenter stormer frem som instrumentalister i en
grad vi aldri har sett eller hørt maken til tidligere.

Jeg har trodd på Carl Petter Opsahl og og inderligheten hans fra
første tone for noen tiår siden. Det er det absolutt ingen grunn til å
slutte med.

Carl Petter Opsahl
«Love, Peace & Justice»
Visions and Dreams

Fyrrig og flott

Mitt tredje møte med den spanske pianisten Daniel Garcia er nok en
bekreftelse på at han hører hjemme helt der oppe.

Daniel Garcia i sentrum for sin utmerkede trio.

I 2019 kom “Travesuras” som blei fulgt opp av “Via de la Plata” to år
etterpå. Daniel Garcia (41) på piano og en smule vokal sammen med
Michael Olivera på trommer og og litt vokal og Reinier “El Negrón” på
bass har vært trofaste mot hverandre og musikken hele tida og slik
fortsetter det definitivt og så på “Wonderland”

Berklee

Etter flere år på Berklee i Boston med blant annet Danilo Pérez som
mentor, har Garcia vendt snuten hjemover og med sin formidable teknikk
fusjonerer han blant annet den spanske flamenco-tradisjonen med et
moderne jazzuttrykk som det gnistrer av.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre der de tre responderer på de
aller minste vink. Til tider er musikken svært heftig og
temperamentsfull, men dynamikken er så voldsomt på plass og alle vet
når det er tid for å ta´n ned.

Den israelske gitaristen Gilad Hekselman og vokalistene Lau Noah og
Verónica Ferreiro gjester på hvert sitt spor og tilfører herlig
krydder.

Daniel Garcia inviterer oss inn i et landskap der positive drømmer
møter mørke tanker – inn til djupet av hva han er og hva musikken kan
uttrykke,

Daniel Garcia imponerte med sine to første ACT-utgivelser. Det
fortsetter han så avgjort med på “Wonderland” også.

Daniel Garcia Trio
«Wonderland»
ACT/Naxos Sweden