Tor Hammerø

Det er snart fem år siden jeg storkoste meg med debutskiva til gitaristen Erland Helbø og den hippe trioen hans. Nå er oppfølgeren på plass og jeg koser meg minst like mye.

Da debutskiva “Improve Reality” inntok heimen i 2020, så var det mitt første møte med pedagogen og musikeren Erland Helbø. Med jazzmetropolen Jessheim som bosted, der han også også har bedrevet gitarundervisning og brukt som utgangspunkt for mye frilansing, har Helbø så definitivt utvikla seg til å bli en strålende plekterfører i et jazzrock-univers som ikke har fått mye kred og tilhørende status blant kredjazzfolket her til lands. Her forteller Helbø oss nok en gang at han bør få masse oppmerksomhet – hans musikk, egenskaper og uttrykk hører nemlig hjemme på et svært høyt nivå.

Never change

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som i 2020 så er det Frode Berg som trakterer elbassen – han kan jo avgjort behandle den store akustiske fela også, noe han blant annet gjør i Oslo Filharmonien. En av kongerikets mest ettertrakta trommeslagere innenfor en rekke sjangre, Erik Smith, er også på plass som sist.

Trioen låt kanon i 2020 og den låter enda bedre nå etter at de sikkert har fått spilt mer sammen live i løpet av de fem åra. I tillegg gjør tangentør Knut Løchsen, på tre spor, og superveteranen Brynjulf Blix på orgel på ett spor, framifrå fargelegger- og krydderinnsatser. Blix har også skrevet en fin coverhefte-tekst.

Alt sjøl

Helbø har skrevet all musikken og vi snakker melodiske og rytmiske eksesser i alle slags tempi med masse dynamikk og virtuositet i seg. De tre herrene snakker strålende sammen og både utfyller og utfordrer hverandre slik musikere av dette kalibret skal gjøre.

Dette er altså jazzrock av høy byrd med elementer av soul, funk og rhythm and blues i seg. Det er både bredde og dybde i uttrykket EH3 og nå synes jeg det må være slutt på at Erland Helbø og EH3 fortsetter å passere under ymse radarer. Han og de er alt for bra til det!

Vaarin er en singer-songwriter fra metropolen Hokksund som jeg endelig har fått ørene opp for. Det var på høy tid.

Vaarin, som garantert også reagerer hvis noen sier eller skriver Vårin Strand, er en 28 år ung singer songwriter som jeg beklageligvis har hørt mer om enn av. Heldigvis har jeg fått muligheten til å hekte meg på når hun nå er ute med sitt tredje visittkort siden 2018.

Vaarin kommer altså fra Hokksund – en liten by som jeg ikke akkurat forbinder som en musikalsk eller kulturell metropol. Men så viser det seg at Vaarin er vokst opp i et usedvanlig kreativt hjem med kunstnermor og en gitarspillende far og allerede fra hun var 14 år så var hun i gang med låtskriving.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tar oss med tilbake

Som tittelen “Heading Home” mer enn antyder så tar Vaarin oss med tilbake til røttene og den inspirerende oppveksten sin i det 300 år gamle huset i Hokksund. Her får vi møte hennes gamle minner ispedd en hel del kjærlig nostalgi og ikke minst en lengsel om å høre hjemme sjøl om hun har blitt voksen og er bosatt i hovedstaden.

Gjennom de fine tekstene sine tar Vaarin oss med til steder der fortid får møte fremtid. Hva er forgjengelig, hva vil overleve? Når hun i tillegg til de fine tekstene også skriver vakre låter som kler både tekstene og den fine stemma hennes, så har “Heading Home”, med svært god hjelp av et flott lag musikanter, inkludert pappa, blitt et nydelig og inderlig visittkort som forteller meg at Vaarin er og har ei stemme jeg vil følge med stor glede i tida som kommer.

Den tyrkiske perkusjonisten Berke Can Özcan og den amerikanske barytonsaksofonisten Jonah Parzen-Johnson har møtt hverandre på et spesielt vis.

Vær nysgjerrig, finn glede, bygg noe bedre sammen. Det er tid for det. Det var alltid tid for det. Dette var utgangspunktet for et spesielt møte i 2022 da Parzen-Johnson satte seg på flyet fra New York til Istanbul for å møte en musiker han aldri hadde truffet, perkusjonisten Berke Can Özcan.

De to møtte en halvtime før lydsjekk, men konserten som fulgte har blitt beskrevet som om den var resultat av mange års samarbeid. De fant heldigvis ut at de ville fortsette samarbeidet og dette er duoens debut på det svært så oppegående finske selskapet We Jazz Records.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På tvers av kontinenter

Musikken som har blitt unnfanga her er bortimot totalt improvisert, men den låter nesten som den er gjennomkomponert. Det forteller en hel del om hvilken kommunikasjon som har oppstått mellom de to. Med all mulige slags teknologi tilgjengelig har den blitt spilt inn med stor fysisk avstand mellom de to – den ene i USA og den andre i Tyrkia og dalstrøka rundt. En rekke samples ligger til grunn for melodiene eller omkranser de og synthbruken som jeg tror stort sett Özcan står for, er aldri for dominerende, men er med på å bygge de fine lydlandskapene på et organisk vis .

Nå har duoen også blitt et liveband og noe forteller meg at disse spennende møtene blir forlenga på et inderlig vis også live.

Mer enn vinyl

We Jazz records er et kvalitetsselskap på alle mulige vis. i tillegg til å gi ut flotte vinyler, også med norske artister, så gir de også ut et magasin som de har kalt Zonig. Denne utgava for vinteren 24/25 er den trettende i rekka, er skrevet på engelsk og på de 130 sidene er det tettpakket med interessante artikler, inkludert en om “vår egen” John Surman, skrevet av noen av de beste internasjonale jazzjournalistene. Anbefales på det varmeste.

Mats Eilertsen er en av mine favorittbassister – uansett i hvilken setting jeg møter han eller med hva slags musikk han stiller til start.

Mats Eilertsen har kommet halvveis og kanskje vel så det, det vil si at han har runda 50. Det feirer han med å gi oss sin andre solo-utgivelse – den første var liveinnspillinga “Solitude Central” fra 2020. Ellers har Eilertsen gjort mangt og mye, både med egne band og andres. Bare hittil i 2025 er han på plater med Andreas Ulvo, Erlend Apneseth og Benedicte Maurseth og i fjor med Nils Økland, Berit Opheim og Alexi Tuomarila. Det sier ganske mye om hvor attraktiv Eilertsen er og hvilken bredde det er i hans musikkunivers.

Svenneprøva

For svært mange jazzmusikere er det å møte sitt publikum mutters aleine med instrumentet sitt den ultimate utfordringa. Arild Andersen skulle bli nesten 80 før han tok det store spranget og landa sjølsagt fjellstøtt med “Landloper” i fjor. Det gjør så avgjort Eilertsen med “1” også – en tittel han er svært så tvetydig på hva innebærer. Fordi det er solo? Er det den første i ei rekke? eller blir det med denne ene utgivelsen? Eilertsen lar svaret henge – heldigvis.

Mange kilder

Med mye buebruk til Eilertsen å være går han til kjernen for å finne nye klanger, nye lyder og nye muligheter for bassen. Det gjør han i et repertoar som henter utgangspunkt i både folkemusikken, jazzen og den klassiske verden. Han gjør det med en innlevelse, finfølelse, beherskelse av instrumentet, teknisk langtfremskredenhet og ikke minst personlighet i uttrykket som gjør at han hjemme på den internasjonale topplista som bassist. Såpass!

Det er en varme og inderlighet i det lyriske og melodiske tonespråket til Mats Eilertsen som det gjør godt langt inn i sjela å tilbringe kvalitetstid sammen med han.

Den tysk-afghanske vokalisten Simin Tander, med bostedsadresse i Oslo, både har og er ei helt unik stemme.

Jeg har hatt gleden av å dykke ned i Simin Tanders musikk ved flere anledninger. Både på hennes soloutgivelse “Unfading” og sammen med Tord Gustavsen på hans “What Was Said” og ved et par anledninger også live, seinest på slippkonserten for “The Wind”.. Hver eneste gang har Tander, født og oppvokst i Tyskland, men med afghansk far, fortalt meg at hun er en totalt unik artist.

Nytt steg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med “The Wind” mener jeg at Tander, som altså har hatt Oslo som base i noen år, men med store deler av Europa som arbeidsplass, har tatt nye flotte steg i retning seg sjøl. Hun har med sin flotte stemme og sine utmerkede låtskriverevner makta å skape nydelige landskap som forteller oss mye om hvem hun er, hva hun står for og hvor hun kommer fra.

Tander har henta inspirasjon fra farens hjemland, og synger til dels på pasjto også, Spania, Italia, England og Norge. Det har blitt en herlig musikalsk gumbo og kontrastene snakker til hverandre og utfordrer og utfyller hverandre på et vakkert og høyst personlig vis.

Den melodiske åra Tander bekjenner seg til har vakre og særegne stemninger i seg og det er en effektfull dynamikk i uttrykket hennes som løfter frem stemningene på et inderlig vis.

Bandet sitt

Når hun så har satt sammen et nydelig band med norsk/indiske Harpreet Bansal på fiolin, svenske Björn Meyer på seksstrengs elbass og sveitsiske Samuel Rohrer på trommer, perkusjon og elektronikk, som alle har skjønt Tanders håp og intensjoner til fulle, så har “The Wind” blitt et sjangersprengende musikalsk visittkort som løfter Simin Tander opp på ei svært høy og original hylle.

Silje Nergaard har vært med oss siden hun var tenåring. Nå har hun kanskje tatt det største steget i retning seg sjøl noensinne.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge store deler av Silje Nergaards karriere helt siden hun sneik seg inn på en nattjam i Molde og satt inn med deler av bandet til Jaco Pastorius. Da var hun knapt gammel nok til å sykle lovlig med en på bagasjebrettet. Men du verden som hun kunne synge allerede da og hun fortalte alle med åpne ører og andre sanser at her hadde vi med ei ung jente å gjøre som ikke kjente nevneverdig til ordet frykt.

Siden har det skjedd mangt og mye i Nergaards karriere. Jeg har ikke vært like begeistra for alt, men når Nergaard de seineste åra i stadig større grad har bevegd seg i retning jazzen igjen så kjenner jeg veldig på at det er der hun virkelig hører hjemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tror på henne

Silje Nergaard har rukket å bli 58 år. Det har ført til en livserfaring og modenhet som skinner tydeligere gjennom enn noen gang. Jeg synes stemmekvaliteten hennes er mer ekte enn tidligere – jeg tror rett og slett på henne og det er kanskje den viktigste faktoren når jeg skal tilbringe tid med en artist: troverdighet.

Tilbake for å komme hit og nå

Nergaard har brukt tre år på å sette sammen dette visittkortet som i mine ører har blitt hennes aller beste. Bildet av de livsbejaende og svært musikkglade foreldrene på omslaget og et gammelt kassettopptak av de to som synger standardjazz og som lærte unge Silje alt hun kan av standardlåter, setter det hele inn i ei flott ramme og vi får høre 5 år gamle Silje både synge Prøysen og snakke med pappa om dype filosofiske saker. Sjarmerende.

Sjølvaste Mendoza

“Lover Man” lærte og sang Nergaard som 16-åring på fargefjernsynet og og her viser hun oss at hun har kommet godt under huden på en av jazzens mest spilte låter og greier å sette sitt eget bumerke på den sammen med sine utmerkede medsammensvorne Finn Guttormsen (bass), Håkon Kornstad (tenorsaksofon), Helge Lien (piano) og Jarle Vespestad på trommer.

Ellers er låtene laga av radarparet Mike McGurk (tekst) og Nergaard sjøl. På den eneste låta på norsk så er det Kristin A. Sandberg som har skrevet teksten. De passer veldig godt inn i denne typen tidløs jazzrepertoar med singer-songwriter vibber tilstede også. På den mest funky låta, “Before You Happened to Me” er nesten sjølsagt den mest funky gitaristen i vår del av verden, Georg “Jojje” Wadenius, veldig på plass og både Beady Belle og The Voice-aktuelle datter Karla er også vokalt fint til stede.

Det store plusset i tillegg til Nergaard sjøl anno 2020-tallet, er at nok en gang har kanskje verdens ledende jazzarrangør for symfoniorkestre, Vince Mendoza, mer enn gjerne stilt sine kvaliteter til disposisjon for å løfte Nergaards uttrykk nok en gang. De to har ei historie som går mange år tilbake og kjemien er veldig åpenbar.

Mendoza har skrevet nydelige arr og leda Stavanger Symfoniorkester på fortreffelig vis under Maijazz i fjor da han var i Stavanger i annet ærende også. Du verden for en mester!

Uansett så er det Silje Nergaard som er “vinneren” her. Både som låtskriver og som vokalist framstår hun sterkere, tryggere, modnere, mer ekte og inderlig enn noen gang.

Den amerikanske vokalisten Christie Dashiell er et nytt bekjentskap for meg. Hun imponerer fra første tone.

Christie Dashiell (36) kommer fra en musikalsk familie og har sunget så lenge hun kan huske. Her møter hun opp med sitt andre visittkort under eget navn og det tar ikke lang tid å slå fast at hun har store deler av den amerikanske vokaltradisjonen inne. Når det så er kombinert med en nydelig stemme og og et personlig uttrykk, så er mye gjort.

Personlighet

Det er veldig mye jazz i uttrykket til Dashiell, men både gospel- og soulimpulser finnes også i stort monn. Dette har Dashiell greid å sette sammen til noe høyst personlig.

Bortsett fra Burt Bacharach og Hal Leonards “Anyone Who Had a Heart” og standardlåta “Invitation”, som blant andre John Coltrane gjorde en fantastisk versjon av, så har Dashiell skrevet alt materialet. Der tar hun for seg temaer som ikke å gi opp for lett i et forhold – “How It Ends” – er en vakker og sterk tekst, om frihet, om arv, om sorg og glede.

Alt dette gjør hun på et svært troverdig vis. Ofte med tekst, men også ordløst slik hun “komper” seg sjøl med pålegg og som scatter – Dashiell har det meste inne.

Dashiell har blitt Grammy-nominert for dette albumet i år og hun har jobba med kjente navn som Terri Lyne Carrington og Stefon Harris. Til tross for at hun er mer eller mindre ukjent her hjemme, så sier det en hel del om på hvilket nivå Christe Dashiell befinner seg.

Inntil noen sørger for å få henne hit til lands, så er det mye å glede seg med på “Journey in Black”.

Det skulle altså ta fem album med bandet Action & Tension & Space før mine ører blei oppmerksom på kohorten med utspring i Haugesund. Ventetida er heldigvis over.

Bandet, som består av Øystein Braut på gitar, orgel og mellotron, Ørjan Haaland på trommer, men altså ingen Braut Haaland, Per Steinar Lie på lap steel og gitar og Julius Lind på bass, platedebuterte allerede i 2012. Det betyr at de kjenner hverandre godt og mer enn aner hvor de vil med musikken sin. Basert på denne femterunden så er det til spennende steder som har mange ingredienser i seg.

Solid bakgrunn

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fire herrene kjenner jeg igjen fra band som Electric Eye, Lumen Drones – som kom med en svært så overraskende ECM-utgivelse for rundt ti år siden, og The Low Frequency in Stereo. Der har de skyldige bevist at de har en usedvanlig brei innfallsvinkel til det å skape musikk og det bekrefter de til fulle med “New Dimensions”.

Gjester

Sigbjørn Apeland på harmonium og elektrisk piano og Ståle Liavik Solberg på perkusjon er gjester av høy byrd og sørger for mye flott krydder på de seks kollektivt unnfanga rettene, med ett unntak: ikoniske Bjørnar Andresens “Champagne Of Course”. Det er så herlig å oppleve at B, som han gjerne blei kalt av den innerste krets og seg sjøl, fortsatt blir huska og satt pris på.

Låtene kommer ofte ut av ei basslinje som Lind har presentert og der et univers med loungerock, tilsatt litt folkemusikk, improvisasjon også kjent som jazz og psykedelia, sørger for vel 42 minutter med suggererende og fascinerende vellyd som de er ganske så aleine om.

Det tok altså si tid før Action & Tension & Space og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg er veldig glad for at de ikke har gitt seg før det skjedde.

Michael Mayo blir av mange regna som den nye store jazzvokalisten. Etter mitt første med han har jeg full forståelse for det.

Michael Mayo (32) hører hjemme i kategorien jeg har hørt mye om, men hørt lite av. Men ryktet har så avgjort gått foran Mayo som debuterte med “Bones” for fire år siden. Den gikk meg hus forbi, men heldigvis har jeg greid å hekte meg på oppfølgeren “Fly” som så dagens lys ei stund før jul.

Fredrikstad

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mayo gjorde, så vidt jeg vet, sin Norgesdebut for ikke lenge siden på Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad. Noe forteller meg at de som fikk oppleve han der sitter igjen med en svært god følelse. Vi har nemlig med ei stemme med et voldsomt omfang og et uttrykk å gjøre som følger i fotspora til Kurt Elling og Gregory Porter på et flott og inderlig vis.

Arvelig belasta

Når det har seg slik at Mayo har ei mor som heter Valerie Pinkston, og som har jobba eller fortsatt jobber som backingvokalist for blant andre Beyoncé, Stevie Wonder, Diana Ross, Whitney Houston, Ray Charles, Aretha Franklin og James Taylor og en far som heter Scott Mayo og som har spilt saksofon med med Earth Wind & Fire, Stevie Wonder, Mick Jagger og Luther Vandross og en rekke andre storheter, så sier det seg nesten sjøl hvilken vei det måtte gå for avkommet. Både mor og far bidrar forresten mer enn fortjenestefullt på tittelsporet denne gangen.

Stor bredde

Mayo er utstyrt med ei flott stemme, ypperlig diksjon og en sjangermessig bredde fra gospel, soul, r n´b og ikke minst jazz Noen ganger kan han minne om Bobby McFerrin, men aller mest minner han om Michael Mayo og ingen andre. Det swinger og groover noe vederstyggelig av han og det skader definitivt ikke at han har med seg Shai Maestro på piano, Linda May Han Oh på bass og Nate Smith på trommer – et stjernelag.

Mayo synger tekst, ordløst, scatter, dobler og tripler seg sjøl, bedriver vokal perkusjon, knipser, klapper, spiller gitar og gudene vet hva.

Han viser frem et flott repertoar med mye originalstoff, men gjør også fine og personlige tolkninger av standardmateriale som “Just Friends”, “I Didn´t Know What Time It Was”, “It Could Happen To You”, “Spring Can Really Hang You Up The Most”, Miles Davis-klassikeren “Four” før ballet avsluttes med Wayne Shorters udødelige “Speak No Evil”.

Michael Mayo framstår som ei vokalstjerne som skinner allerede og som det er svært så store muligheter for at vi kommer til å høre veldig mye flott fra og om de nærmeste tiåra.

Danske Amalie Dahl har nesten gjort norsker av seg og det skal vi fjellaper være veldig glad for. Her følger nok et bevis på det.

Amalie Dahl er utrolig nok en av fire kvinnelige dansken altsaksofonister som har gjort “nordmann” av seg. Dahl er en av de som har gått veien via jazzlinja i Trondheim, skapt ei spennende karriere med sitt band Dafnie samt bidratt i en rekke band som blant andre SUPERSPREDER, Ingebrigt Håker Flatens (Exit) Knarr og Trondheim Jazz Orchestra.

Ny kvartett – nytt univers

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen tar frilynte Dahl oss med til et sted som var ny for både henne, de tre andre i bandet og for oss på den andre sida. Til konserten på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo den 2. juni i fjor, som innspillinga er henta fra, hadde Dahl ambisjon om å komponere på et nytt vis. Hun hadde invitert tre musikere som hun ikke hadde spilt med tidligere med et ønske om å skape landskap et sted mellom skrevet musikk og frie innfall når det intuitivt måtte passe en eller flere av de fire.

Unik instrumentering

Med Viktor Bomstad på gitar, Tore Ljøkelsøy på trommer og danske Viktoria Søndergaard på vibrafon blir det, sammen med Dahls altsaksofon, sjølsagt et helt spesielt lydbilde.

Ikke bare er instrumenteringa unik, det er også musikken som er spennende, uforutsigbar og ustoppelig fascinerende.

Amalie Dahl er ei søkende og finnende musikalsk sjel som med denne kvartetten og denne musikken har utvida paletten sin ytterligere.