Svorske Johan Lindvall og hans trio tar stadig nye steg i retning seg sjøl. “End” er det flotteste steget så langt.
Johan Lindvall i sentrum for sin flotte trio.
Den særegne svenske pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall har tilbragt mesteparten av sitt voksne musikalske liv i Norge. Her har han studert, musisert og fått muligheter, ikke minst på Moldejazz, som han neppe ville fått på hemmaplan. Det skal vi her til lands være svært glade for.
Jeg har fått med meg mye, men ikke alt som har kommet fra Johan Lindvall (34) det siste tiåret og vel så det. Det har vært ei klar retning i hans ganske så stille og hele tida ettertenksomme kunstnerskap. Han har aldri latt seg friste av trender og hipskap, men ei åpenbar tro på sin minimalistiske tilnærming til det å skape musikk.
Sammen med bassist Adrian Myhr og trommeslager Andreas Skår Winther har Lindvall fortsatt å dykke ned i et landskap der vakre melodier og unike linjer får anledning til å ta små avstikkere som fordrer nøye lytting blant de tre i bandet og oss på mottakersida for å få med oss spenninga som ligger like under overflata.
Kan hverandre
Lindvall, Myhr og Skår Winther kan hverandre etter mange år sammen. De reagerer på de minste hint og de makter å skape storhet i det stille.
De elleve relativt korte spora er flotte og høyst personlige vitnesbyrd fra en unik pianist og trioen hans – Johan Lindvall Trio.
Johan Lindvall Trio «End» Jazzband Recordings/Musikkoperatørene
Fra en veteranmusiker jeg aldri har hørt fra tidligere blir vi gitt ettertenksom og vakker musikk. Carlos Bica og hans univers egner seg utmerket til å møte det nye året med.
Carlos Bica, nummer to fra høyre, sammen sin utmerkede trupp.
Via det svært så produktive og innovative portugisiske plateselskapet Clean Feed Records har verden, inkludert meg, siden 2001 fått muligheten til å stifte bekjentskap med blant annet mye flott og nyskapende portugisisk jazz. Likevel er dette mitt første møte med bassisten og komponisten Carlos Bica.
Bica (66) er en solid bauta i portugisisk jazz og har blant annet spilt med storheter som John Zorn, Lee Konitz og Kenny Wheeler. Han har også skapt svært mye som bandleder, men likevel har jeg altså makta å unngå musikken hans.
En inspirasjon for mye av musikken som blir presentert her er at 2024, da plata blei sluppet, var et år da nellikrevolusjonen feira 50 års jubileum. I 1974 blei fasciststyret i Portugal fjerna og demokrati og ytringsfrihet gjeninnført. Det er idealer som er viktige for Bica, musikken og jazzen generelt sjølsagt.
Her har han skrevet åtte av de tolv låtene og han og kvartetten tar oss med inn i vakre og litt melankolske landskap som plutselig åpner opp og går ut i løsslupne, nesten, men bare nesten, frie og samtidsmusikalske ekskursjoner.
Med seg har han en trio med Eduardo Cardinho på vibrafon, Gonçalo Neto på gitar og José Soares på altsaksofon og vokal på ett spor. Tre unge og svært talentfulle herrer fra en helt annen generasjon enn Bica som forteller oss at tilveksten av nye talent på jazzfronten der nede i sørvest-Europa er i de aller beste hender.
Besetninga med bass, gitar, vibrafon og altsaksofon er langt fra a-4. Det er ikke musikken heller. Den fascinerer og gjør meg nysgjerrig på mer av det Carlos Bica har unnfanga.
Carlos Bica «11:11» Clean Feed Records/cleanfeed-records.com
Det heftige lille storbandet Cosmic Swing Orchestra med røtter fra jazzlinja i Trondheim fortsetter å imponere med ei herlig liveplate.
Cosmic Swing Orchestra er et unikt musikalsk univers.
Det er vel to år siden jeg fikk høre Cosmic Swing Orchestra og det sjøltitulerte debutalbumet deres for første gang. De og det imponerte på direkten og noe fortalte meg at bandet og ideen til pianisten, komponisten og renessanse-mennesket Petter Dalane (30) fra Bergen ville være en urheftig liveopplevelse.. Nå bekreftelsen på den antakelsen – du verden så tøft det låter!
Bandet, som så dagens lys i 2018, gjorde en rekke konserter i 2023 og denne tilstandsrapporten er henta fra flere av disse. Musikken, som i all hovedsak er skrevet av Dalane, men med et par bidrag av Øyvind Mathisen og Jørgen Bjelkerud, er en herlig gumbo av alt fra swing, via ballroom til Kurt Weill og Sun Ra og gudene vet hva! Alt er drita seriøst, men tilsatt akkurat store nok doser galskap og humor.
Jazzlinja
Dalane har mer enn en tanke og visjon bak det han gjør. Han er en engasjert ung mann som vet hvor han vil med seg sjøl og musikken sin og det har han fått utmerka assistanse til å sette ut i livet av gode venner og mer eller mindre samtidige fra jazzlinja i Trondheim. Dalane spiller i tillegg til piano også elpiano og klarinett, bassjobben blir delt mellom Kertu Aer og Alexander Riris, Jørgen Bjelkerud på trombone, Even Brodwall trakterer valthorn og wagner tuba, Ola Lømo Ellingsen og Øyvind Mathisen på trompet, Sara Fjeldvær på vokal, Jenny Frøysa på barytonsaksofon og bassklarinett, Erlend Vangen Kongtorp på tenor- og sopransaksofon og klarinett, Aksel Rønning på altsaksofon, klarinett og fløyte, Bjørn André Syverinsen på trommer og Zakarias Meyer Øverli på tenorsaksofon og strupesang. Det vil si noen av de aller mest lovende vi har her hjemme og de stortrives åpenbart i Dalanes unike univers.
Dette er tøft, utadvendt, herlig og sprudlende – direkte livsbejaende faktisk. Petter Dalane og Cosmic Swing Orcehstra er en slags norsk forlenger av Sun Ras musikalske livsanskuelse – intet mindre.
Cosmic Swing Orchestra «Open Your Brain» Fjordgata Records/fjordgatarecords.com
Ser ikke bort fra at det er flere enn meg som ikke kjenner til pianisten Hayoung Lyou. Det er på høy tid å gjøre noe med det for flere av oss.
Hayoung Lyou er en helt spesiell pianist.
En av de aller hyggeligste delene av å få drive med videreformidling av musikk slik jeg gjør, er å møte ny musikk skapt av, for meg i alle fall, nye stemmer. Sør-koreanske og New York-bosatte Hayoung Lyou (32), hører så avgjort hjemme i den kategorien.
Lyou begynte med klassisk musikk som 5-åring og hadde ei solid karriere på det området med heftige priser på hjemmebane før jazzen tok henne. Da gikk veien til Berklee i Boston med blant andre Helen Sung og Joanne Brackeen som mentorer.
Lyou debuterte under eget navn med “Metamorphosis” i 2020 – ei plate som blei kåra til årets jazzplate i Sør-Korea. Oppfølgeren er altså mitt første møte med henne og det er en usedvanlig frisk og original musiker vi har med å gjøre.
Lyou har tatt med seg sitt klassiske fundament og fusjonerer det med elementer fra swing, ragtime, blues, moderne jazz og samtidsmusikk på et vis jeg ikke kan huske å ha hørt før.
Noe er gjort solo. Da er det gjerne mer meditative ekskursjoner hun inviterer oss med på. Det aller meste er på trio med trommeslageren Steven Crammer og bassisten Thomas Morgan – kanskje New Yorks mest ettertrakta udi bassfaget og som vi kjenner godt her hjemme fra blant annet samarbeidet med Bill Frisell. Bare Morgans tilstedeværelse er anbefaling god nok for meg.
Hayoung Lyou er en temperamentsfull, dynamisk og teknisk langt framskreden pianist og komponist som snakker veldig til meg, og som like gjerne kunne inntatt ei scene på Ultimafestivalen som på Oslo Jazzfestival. Tipset er helt gratis!
Hayoung Lyou «The Myth of Katabasis» Endectomorph Records/endectomorph.com
Lars Martin Myhre forlot oss for bare to dager siden. Bedre farvel enn hans siste visittkort “Lønn” er ikke mulig å tenke seg.
Lars Martin Myhre sier farvel på et vakkert og inderlig vis.
I begynnelsen av november dukka det opp en cd i postkassa med en liten gul post-it lapp inni. Lars Martin Myhre ville at jeg skulle få høre hans nye plate så fort som mulig. Det varma veldig. Men sjøl om jeg visste at Lars Martin, som jeg er stolt av å ha vært på fornavn med i mange tiår var sjuk, så visste jeg ikke at hans kreftsjukdom var så stygg at han måtte vinke farvel så raskt. Jeg hadde tenkt å hygge meg med musikken nå i mellomjula og hadde håpt at Lars Martin skulle få med seg tankene mine.
Jeg er lei meg for at jeg er så bakpå, Lars Martin, men vet at du ville smilt det gode smilet ditt av ei slik melding.
Historiefortelleren
Lars Martin rakk ikke å bli mer enn 68 år. Men i løpet av disse åra greide han så mye mer enn de aller fleste. Sjøl om “alle” i musikk- og jazzmiljøet kjente godt til vokalisten og ikke minst gitaristen Lars Martin lenge før det store gjennombruddet kom sammen med Odd Børretzen og “Noen ganger er det all right” i 1995, så blei et enormt publikum oppmerksom på han fra da av.
Både frem til Børretzen gikk ut av tida i 2012 og i tida etter, så har Myhre hatt si egen karriere og til stadighet vist oss at han har vært – og er – en historieforteller av sjeldent kaliber. Svært sjeldent. Og det er så fint og vemodig å kunne si at dette avskjedsbrevet fra Myhre, innspilt denne sommeren og høsten da Myhre visste at timeglasset var i ferd med å renne ut, kanskje er det aller beste han noensinne har gjort. Musikk og tekst skapt i en livsfase ingen ønsker å være i. Det er så imponerende og reint ut sagt fantastisk, så jeg nesten mangler ord. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk fortalt deg det, Lars Martin!
Samarbeid
Myhre skriver i coverhefteteksten: hva gjør man når man blir kraftig påmint om at man ikke er udødelig? Jeg spiller inn plate. Mye av musikken har Myhre skrevet sjøl, dog med litt elegant hjelp av Johan Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel. Tekstene har han også hovedansvaret for, men hans faste medsammensvorne Ingvar Hovland har så avgjort levert herlige bidrag også denne gangen.
Det er livskraftige og kloke betraktninger om å skåle for døden og om at livet skal leves Myhre gir oss sammen med sine strålende musikalske kjernevenner Perry Stenbäck, Geir Sundstøl, Terje Johannesen, Terje Norum, Olaf “Knerten” Kamfjord, Jon K. Rosslund, Eirik Hansen, Øystein Trollsås, Anette Gilje og Ingunn Sørli Øksnes.
Lars Martin Myhre møtte sin skjebne på en sterk, modig, vakker og fortrøstningsfull måte. Og han gjorde det på et musikalsk og verbalt vis som sørger for at han blir værende en av de største musikalske historiefortellerne.
Jeg er ikke blant de troende i verden, men synes uansett at det er hyggelig å kunne leike meg med tanken om at Lars Martin og Børretzen kan møtes igjen over et staup og en story. Noen ganger er det virkelig all right å tenke slike tanker.
For et liv, synger Lars Martin underveis! Jeg istemmer og sier, tusen, tusen takk!
Saksofonisten Immanuel Wilkins er definitivt en av de aller mest spennende stemmene på verdens jazzscene.
Immanuel Wilkins er ei original stemme.
Den 27 år unge/gamle altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Immanuel Wilkins har siden han flytta til New York for ti år siden nærma seg den ypperste jazztrona med stormskritt. Om det har vært sammen med mentorer som Ambrose Akinmusire og Jason Moran eller sammen med Bill Frisell som i Molde i sommer, eller med egne band og utgivelser, så har Wilkins fortalt alle med åpne ører og sanseapparetet i orden, at han har noe helt spesielt å melde.
“Blues Blood” er hans tredje studioalbum. I stor grad er det et meditativt tilbakeblikk inspirert av hans barndom – en multimedia produksjon om arva han tar vare på og røttene som strekker seg frem til i dag. Meshell Ndegeocello har vært medprodusent og grunnkompet består av Rick Rosato på bass, Kweku Sumbry på trommer og Micah Thomas på piano.
Vokalistene Ganavya, June McDoom og Yaw Agyeman spiller viktige roller i Wilkins´ fortelling og gjestene Cécile McLorin Salvant på vokal, Marvin Sewell på gitar og Chris Dave på trommer sørger for at dette har blitt Wilkins´aller mest ambisiøse utgivelse til nå.
Dette er første gang Wilkins inkluderer vokal på sine prosjekter. Det gjør det sjølsagt “lettere” å skjønne hvor Wilkins vil og han er så avgjort en ung mann med et sterkt og ekte forhold til hvor han kommer fra og hva som er viktig å ta vare på.
Ikke lettvint
Wilkins har skrevet vakker og krevende musikk til tekstene som blir fremført på svært forskjellig vis av de fire vokalistene. De forlanger mye av musikerne og oss lyttere, men gir oss nettopp derfor veldig mye tilbake.
Immanuel Wilkins bekrefter på alle vis at han er en av de viktigste nye amerikanske jazzstemmene.
Immanuel Wilkins «Blues Blood» Blue Note/Universal Music
Den samiske innovatøren Torgeir Vassvik og den finsk-norske gitaristen Juhani Silvola har skapt univers forskjellig fra alt annet som har kommet min vei.
Det er mange farger i musikken til Torgeir Vassvik og Juhani Silvola.
Jeg har hatt gleden av å følge den samiske artisten og joikeren gjennom en rekke plateproduksjoner. Han har hele tida imponert og fascinert meg med sin unike måte å tilnærme seg sin musikk og sitt uttrykk på. Det fortsetter han så definitivt med på denne utgivelsen også, sammen med gitaristen og elektronikeren Juhan Silvola, opprinnelig fra Finland, men med så lang fartstid i Norge at vi nesten kan regne han som norsk nå.
Uttrykket de to har kreert sammen er uansett så internasjonalt som vel tenkelig.
De åtte låtene vi blir presentert for er alle kollektivt unnfanga og arrangert av de to i fellesskap og innspilt i det samme rommet. Det forteller meg at de to, fra ganske så forskjellig musikalsk ståsted og erfaringsbakgrunn, har funnet hverandre i en søken etter noe unikt – og det har de funnet.
Vassvik, som i tillegg til å joike på et høyst personlig vis også spiller gitar, munnharpe og govvadas – en samisk rammetromme, har i utgangspunktet ei svært personlig stemme uansett hva han tar i. Når det så kobles sammen med Silvolas like personlige stemme og sløye bruk av elektronikk og preparert gitar, så blir det en herlig avantgardistisk joik-noir ut av den musikalske gumboen.
Her tas det bøttevis med sjanser, her lyttes det kraftig til hverandre og her stakes det ut en kurs med fremtid i seg.
“White” er et personlig visittkort fra to uredde herrer med blikket retta fremover.
Torgeir Vassvik & Juhani Silvola «White» Eighth Nerve Audio
Lille, store Michel Petrucciani var en stor helt. Det samme gjaldt Roy Haynes og Gary Peacock. Nå er alle borte, men du verden som de er her likevel.
Michel Petrucciani – den store, lille giganten.
Michel Petrucciani (1962-1999) blei bare 36 år gammel. Han led av en sjelden genetisk sjukdom som førte til beinskjørhet og han visste at han ikke kom til å få et langt liv. Han bestemte seg derfor tidlig for å få det meste og beste ut av sine tilmålte år på Tellus og du verden som han makta det.
Blant Petruccianis store “bedrifter” var det å få Charles Lloyd tilbake til musikken. Det var nemlig slik at det var “ingen” som sa nei når den lille giganten kom med sine forslag. Det gjorde sjølsagt heller ikke de to andre gigantene her, trommeslageren Roy Haynes (1925-2024) og bassisten Gary Peacock (1935-2020).
Mot slutten av av 80-tallet turnerte de en hel del sammen som trio og det låt ofte, som her på legenadariske Montmartre i København den 3. juli 1988, intet mindre enn kanon.
To sett
På denne dobbelt cd-en, der musikken altså har blitt liggende på ei hylle i 36 år, får vi bli med på to herlige sett. Repertoaret består av mye standardstoff pluss “Giant Steps”, Ornettes “Turnaround” og en rekke Petrucciani-låter.
Det er en trio som snakker sammen på et usedvanlig høyt nivå; her lyttes det med verdens største ører, her kommer det individuelle bidrag blant annet i form av noen Haynes-trommesoloer som er av typen hakeslepp og når det likevel er slik at ingen ønsker å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre – ingen av de tre trenger det -, så har dette blitt en klubbkveld som kommer til å huskes lenge.
En kveld med Michel Petrucciani. Foto: Randi Hultin
Høydepunkt
Jeg har vært så heldig å få oppleve mangt og mye på nært i hold i jazzverdenen. Et av minnenen jeg aldri kommer til å glemme var da jeg blei spurt om å bære Petrucciani en kveld i Molde på midten av 80-tallet. Han ville nemlig ta seg et glass eller tre etter konserten og var redd for å støte borti noen eller noen – det førte ofte til at bein blei brukket. Vi hadde det jævli moro, men det som skjedde i Molde, stays in Molde!
For en virtuos lille, store Michel Petrucciani var! Takk for en herlig påminnelse.
Michel Petrucciani Trio «Jazz Club Montmartre – CPH 1988» Storyville Records/storyvillerecords.com
Blant de usedvanlig mange sakene jeg er bortimot blank på, er belgiske pianotrioer med bassist bosatt i Norge nesten i ei særstilling. Donder har absolutt gjort noe med appetitten.
Donder har noe spennende og friskt å by på. Fot: Bjorn Comhaire
Ingen julaften blir fullbrakt før en belgisk pianotrio inntar heimen. Regner med at det er slik i de fleste møblerte hjem – en viss standard må det jo være!
Det store spørsmålet er: hvordan kommer slike trioer seg til gards eller til heimen? I dette tilfellet er det slik at bassisten Stan Callewaert har vært bosatt i Oslo og Norge siden 2019 der han bruker tida si til å undervise, plukke sopp og lære seg å gå på bortoverski samt å studere samtidsmusikk på Musikkhøgskolen. Utdanninga si har han ellers fra konservatoriene i Antwerpen og København – før altså kjempers fødeland blei hans neste og, hva vet jeg, permanente stoppested.
Ti år
Sammen med Callewaert finner vi pianisten Harrison Steingueldoit og trommeslageren Casper Van De Velde – alle tre født i 1995, fortsatt i 20-åra med andre ord.
Donder har eksistert siden 2015 og har gitt ut fire plater før denne. Til tross for herrenes unge alder så er det altså en erfaren kohort vi har med å gjøre.
Det bekrefter de her på denne femte tilstandsrapporten til bandet. De har en original innfallsvinkel til det å skape musikk. Vi har faktisk med melodiske frijazzere å gjøre som snakker veldig godt og lavmælt sammen. Alt er kollektivt unnfanga bortsette fra to poplåter, blant annet John Lennon og Yoko Onos “Oh My Love”.
Det vi får servert er veldig langt unna tradisjonell triojazz. Her plystres det melodier og her synges det på norsk!!! Og her leikes det frem flotte og originale strekk som forteller oss at Donder har mye spennende å fortelle.
Herlig julaftenmusikk – og garantert til mange andre dager også. Deilig å være belgisk i Norge!
Den engelske pianisten Joe Webb har jeg såvidt hørt tidligere. Her slår han ut i full blomst.
Joe Webb er en herlig og original pianist.
Det eneste møtet med walisiske Joe Webb (35) tidligre var på gitaristen i Ellen Andrea Wang Trio, Rob Luft, si debutskive “Riser”. Jeg skal ikke ta på meg min lave hatt å påstå at jeg hørte at i Webb lå det et schwært talent allerede der, men med debuten under eget navn i boks er det ikke vanskelig å avsløre akkurat det.
Med ei besetning som inneholder Joe Webb på piano, Sam Jesson på trommer og Will Sach på bass, så skulle man kanskje tro at det er en ganske tradjsonell piano-trio ekskursjon vi blir invitert med på. Slik er det ikke.
Webb er nemlig inspirert av alt fra brit-pop fra 90-tallet til walisisk tradisjonsmusikk og når han så henter opp både Fats Waller og Thelonious Monk og stridepiano av posen, så bør det være lett å skjønne at dette er et godt stykke unna trad pianotrio.
Humor
Jeg har Joe Webb mistenkt for ikke å ta seg sjøl, men musikken høyst alvorlig. Det er nemlig veldig mye humor i uttrykket og måten de tre kommuniserer på forteller meg at de har det usedvanlig morsomt sammen.
Dette har vært et svært så hyggelig førstemøte med en original og fyrrig pianist og musikken hans – alt er originalt bortsett fra Fats Wallers “Squeeze Me”.
Joe Webb «Hamstrings and Hurricanes» Edition Records/Border Music
