To av klodens aller mest uttrykksfulle vibrafonister og marimbaister har satt hverandre stevne. Det har det blitt totalt unik musikk av.
David Frirman og Rob Waring har noe unikt å melde.
For noen tiår siden blei jeg fullstendig bergtatt av et band som het Double Image på Moldejazz. Jeg så frem til å høre bandet igjen, men det skjedde aldri. Bandet var fronta av to fantastiske vibrafonister, David Friedman og Dave Samuels. Samuels dukka opp igjen i flere settinger, men Friedman hørte jeg lite til eller fra.
Så har det vist seg at amerikanske Friedman har bosatt seg i smeltedigelen Berlin. Når så en annen amerikaner, som vi regner som norsk etter hvert, Rob Waring, har vært lykkelig bosatt i Oslo i flere tiår, så var det vel bare mer enn rimelig at de to gamle Juilliard-studentene fra New York har videreutvikla kontakten – og musikken.
Begge studerte klassisk slagverk ved Juilliard, men begge hadde samtidig ei dragning mot improvisasjon. Det er i disse musikalske landskapene vi finner de to her.
Bevæpna med seks låter de to har skrevet enten hver for seg eller sammen, samt Bobby Timmons´klassiker “Moanin´”, så bytter de på å spille vibrafon eller marimba. Det første instrumentet med metallstaver, det andre med trestaver.
Det har ført til en nydelig kammeraktig klangverden som jeg i alle fall aldri har opplevd maken til tidligere. De to leser og skjønner hverandre som tvillingsjeler der de tar oss med til steder de aller færreste har vært noen gang.
Inntil noen oppegående arrangører her hjemme sørger for å få de to opp på norske scener, så skal jeg hygge meg mye med denne fantastiske innspillinga. For en gangs skyld snakker vi om ekte og heftige vibber!
David Friedman & Rob Waring «Wayfarers» Malletmuse/malletmuse.com
Lars Jansson har i flere tiår vært blant mine favorittpianister – helt siden epokene sammen med Radka Toneff og Jan Garbarek. Her gir han oss to prov på at han fortsatt har det – og vel så det.
Erik Söderlind og Lars Jansson, de to til venstre, med sin fine kvartett.
Det var opp til flere gode grunner til at Lars Jansson (73) befant seg lengst fremme i køa hos de aller mest framskredne norske artistene på 80-tallet. Han var en lyriker av rang, det swingte av han og han ga enhver setting han var en del av noe høyst personlig med sitt uhyre elegante og følsomme anslag. Så av grunner som overgår min beskjedne fatteevne så forsvant Jansson bort fra våre scener her til lands i stor grad i mange år, men produktiviteten og kvaliteten har det likevel aldri stått på. Etter en sjukdomsperiode er han heldigvis på beina eller på krakken igjen.
Postmannen har vært så hyggelig denne gangen at fra Janssons bostad i Ljungskile på den svenske vestkysten så dukka det opp to cder. Årets utgave er ei fin kvartettinnspilling med gitaristen Erik Söderlind, en plekterfører med en varm og rund tone i hornet som er et relativt ubeskrevet blad hos meg, og bassisten Niklas Fernqvist og Janssons hardtswingende og følsomt trommespillende sønn, piloten Paul Svanberg.
Jansson spiller både orgel og strømtangenter i tillegg til piano mens Söderlind bytter mellom akustisk og elgitar der det passer seg. Jansson har skrevet sju av låtene, mens Söderlind har ansvaret for fem resterende.
Alt er vakkert, melodisk og nedpå og spesielt liker jeg godt de litt funky, nesten karibisk-inspirerte låtene fra Jansson.
Thomas Agergaard og Lars Jansson har mye å snakke om.
Smakfull duo
For to år siden kom det også på det danske selskapet Arts Music ut ei plate med Jansson og den danske saksofonisten og fløytisten Thomas Agergaard. Her spiller også Jansson orgel, mens Agergaard trakterer tenor- og sopransaksofon og altfløyte. Bortsett fra en nydelig versjon av “I Loves You Porgy”, så har de to skrevet all musikken enten hver for seg eller sammen.
De to suitene “Birds Flying” står sentralt og herrene fører fine, djupe og høyst personlige kammersamtaler. Mye er skrevet, men det er også godt med rom til ekskursjoner innefor rammene og det er åpenbart to ekstremt gode og uselviske lyttere vi har med å gjøre.
Dette er kammerjazz av svært høy byrd som egner seg ypperlig å nyte mutters aleine eller sikkert med en armkrok i nærheten også.
Lars Jansson er minst like bra som han alltid har vært.
Lars Jansson – Erik Söderlind «What the Moment Brings» Arts Music/artsmusic.dk
Lars Jansson-Thomas Agergaard «Garden of Sounds» Arts Music/artsmusic.dk
Det er vel to år siden WIZRD med fire av kongerikets aller heftigste unge musikanter fortalte oss hvem og hva de var. Her kommer de med en suveren bekreftelse på det.
Når lagoppstillinga består av Vegard Lien Bjerkan på tangenter og vokal, Karl Bjorå på gitar og vokal, Hallvard Gaardløs på bass og hovedvokal og Axel Skalstad på trommer, så nikker en stor del av jazzmenigheta, i alle fall de yngre delene av den, gjenkjennende til de fire. Alle fire kommer fra jazzlinja i Trondheim, men som med veldig mange andre også som har tilbragt tid ved Nidelvens bredd, så har de utvikla seg til å bli så mye mer enn jazzmusikere.
Debuten
Gutta har holdt sammen siden 2020 og slapp altså debuten “Seasons” for vel to år siden. Den var produsert av Martin Horntveth, men nå har herrene tatt på seg også det anvaret sjøl. Mye er kollektivt denne gangen – også låtskrivinga – men tekstene som er både på engelsk og norsk/dialekt har jeg en mistanke om at Gaardløs har hatt mer enn en finger med i spillet på. Når de så har med seg korister som Sara Fjeldvær og Rohey Taalah, så sier det det meste om hvilken hylle vi befinner oss på.
Utvikla seg
WIZRD har brukt de to åra siden sist til å bli enda mer WIZRD enn sist. De har garantert vært ute og spilt mye sammen og dermed utvikla en sterkere identitet og de låter nå som en beintøff enhet i skjæringspunktet mellom progrock, indie og rock tilsatt noe klyper jazz for den gode smakens skyld.
Er du godt forsynt med julemusikk nå, så har WIZRD så definitivt et heftig alternativ å by på.
Stasere enn dette blir det ikke for jazzfolket og andre med sansen for god musikk. Nesten seks timer med stort sett tidligere uutgitt materiale med Miles Davis fra hans konserter i Frankrike i 1963 og 1964. Du verden!
Miles Davis fra perioden denne musikken blei unnfanga.
For alle musikkelskere som er i beit for julegavetips enten til noen de liker svært godt eller til seg sjøl, så er svaret på alle bønner her. Nesten seks timer med unik musikk fra sjølvaste Miles Davis fra åra 1963 og 1964, først fra Antibes og så fra Paris, er nå for første gang samla i en praktutgave og satt i så flott lydmessig stand som vel tenkelig.
Den fantastiske bootleg-serien til Columbia Records/Legacy Recordings har tatt for seg det meste fra perioden 1955 til 1985, men hittil har altså årene 1963 og 1964 blitt liggende i dvale. Musikalsk har det jo sjølsagt ikke vært noen grunn til det; Miles var i stadig utvikling og på god vei til sin The Second Great Quintet. Her får vi være med på forløperen i 1963 og mer eller mindre sjøsettinga av den store kvintetten året etter.
Festen begynner med tre døgn på utendørsscena i den vakre byen Antibes/Juan-les-Pins – helt ved Middelhavs-stranda. Bandet, bestående av Ron Carter på bass, George Coleman på tenorsaksfon, Herbie Hancock på piano og 17 år gamle Tony Williams på trommer, blir introdusert av André Francis med så fransk aksent som vel tenkelig.
Såvidt jeg vet så er dette det eneste bandet Miles aldri spilte inn studioplate med – dette er med andre ord høyst sannsynlig den eneste skikkelige dokumetasjonen av George Coleman sammen med Miles og Coleman, som også er intervjua i coverheftet sammen med Carter, låter kanon dag ut og dag inn.
Repertoaret består av kjent Miles-materiale som “So What”, “Walkin´” – trommesoloen til Williams her er verdt inngangspengene aleine -, “Bye Bye Blackbird” og “Milestones”, men det er nesten helt nytt repertoar fra dag til dag.
Det aller mest interessante både her og på Paris-konserten året etter, er at Miles åpenbart stortrivdes i Frankrike. Han blei respektert på et helt annet vis enn på hjemmebane og opplevde ikke rasisme. Han fikk spille på virkelig store scenene og publikum og presse var fra seg av begeistring.
Det førte til at disse tolkningene viser oss Miles i et herlig up-tempo humør der melankolien er lagt igjen over there. Her går det unna så det griner og som det swinger med de unge ulvene i kompet! Og jubelen fra publikum er så voldsom at det ikke er noen tvil om at begeistringa var gjensidig.
Paris-festival
Etter de tre julidagene i Antibes/Juan-les-Pins, med sukess av en annen verden, så blei Miles invitert tilbake til Paris Jazz Festival året etter og de to konsertene i Salle Pleyel den 1. oktober 1964, får vi her høre for første gang.
Sam Rivers erstatta George Coleman etter sommeren 1963 en kort periode. Miles var klar på at det var kun for at Wayne Shorter skulle gjøre seg ferdig med forpliktelsene sine hos Art Blakey. I 1964 var Shorter klar og, sammen med det samme superkompet som året før, så var The Second Great Quintet et faktum.
Shorter utfylte og utfordra Miles på et vis som ingen andre siden John Coltrane hadde gjort. Repertoaret er mer eller mindre det samme med “Autumn Leaves”, “Stella By Starlight”, “Joshua” og “My Funny Valentine” blant annet, men Shorter er med på å sette ei helt ny farge på disse maleriene.
Miles – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – og kvintetten spilte altså to konserter denne dagen i Paris. Det var de vant til hjemmefra, men ingen av låtene fra første konsert blei gjentatt seinere på kvelden.
Alle i jazzuniverset har sin favoritt-epoke med Miles. Helt til han gikk bort i 1991 så var han jo mer eller mindre nyskapende. Personlig sliter jeg med å bestemme meg for favoritt-Miles – jeg digger enkelt og greit alt. Det som skjedde live i Frankrike disse åra er i alle fall helt der oppe for min del. Dette er musikk på aller, aller øverste hylle. Miles lives!
Miles Davis Quintet – «Miles in France 1963 & 1964 – The Bootleg Series, Vol. 8» Columbia Records/Legacy Recordings/Sony Music
Singer-songwriteren Ellen Sofie Hovland har nå etablert seg helt i toppen blant historiefortellerene her til lands.
Ellen Sofie Hovland er strålende historieforteller. Foto: Ole Kristian Losvik
Jeg lovte meg sjøl da jeg skreiv om Hovlands forrige visittkort, “Og solen renner over”, at jeg aldri skulle gå glipp av nye tilstandsrapporter fra henne. Hun imponerte meg nemlig voldsomt og jeg mente jeg hadde fått meg en ny favoritt. Det var i 2018 og nå, seks år seinere, bekrefter Ellen Sofie Hovland (45) med et levd midtliv at hun er en historieforteller av meget solid klasse. I mine ører er hun faktisk hjemmehørende helt der oppe og hun skriver tekster som har alt i seg til å bli værende med oss i lang, lang tid fremover.
Hovland jobber til daglig som psykolog. Det betyr at hun bør ha en innsikt i mennesinnet et godt stykke over gjennomsnittet til Ola og Kari. Basert på de elleve tekstene så gir hun oss all mulig slags bekreftelse på det. Det hevdes at Hovlands univers handler om kryssende følelser, stress, frihetstrang, erkjennelse av livets nyanser og av at ting aldri ordner seg – fullt og helt i alle fall. Jeg har ingen problemer med å stille meg bak alt dette og føyer mer enn gjerne til at hun snakker veldig direkte til både hjertet og hodet mitt. Jeg tror på henne, rett og slett. Det er det største komplimentet jeg kan gi en artist, faktisk.
Flott trupp
Hovland har ingen stor stemme, men hun løfter frem tekstene på et intimt og nært vis. Det får hun utmerka hjelp til av Roger Arntzen på bass, Johannes Martens på cello og ustoppelige Knut Reiersrud på gitar – som også Hovland spiller – og munnspill. Det er en helt korrekt og nydelig setting for Hovland og hennes historiefortelling.
Historieforteller
Det er nemlig det Ellen Sofie Hovland er – en historieforteller. Jeg skrev sist at hun egentlig skriver små noveller og det fortsetter hun så definitivt med her også. Hadde det vært noen rettferdighet i musikkverdenen, så hadde Ellen Sofie Hovland og musikken hennes vært skrevet ut på blå resept slik at maaaange kunne fått hørt henne. Jeg er redd det ikke er slik, dessverre.
En del av meg venter
og vil alltid vente på deg
synger Hovland i “Venter der fortsatt”. Slik er det med mangt og mye i livet til oss alle. Jeg vil også vente på mye, forhåpentligvis tålmodig, også neste etappe i Ellen Sofie Hovlands musikalske univers.
Ellen Sofie Hovland «Hva med det i midten?» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Bill Evans har vært en av mine aller største favoritter gjennom store deler av livet. Jeg fikk oppleve han liive i Molde bare noe nå få uker før han gikk bort. Her møter vi han i storfom fra Kongsberg ti år tidligere.
Bill Evans sammen med Eddie Gomez og Marty Morell – Kongsberg-trioen.
Bill Evans (1929-1980) hører kjemme i jazzens ikonhimmel. Helt siden “alle” fikk ørene opp for han på slutten av 50-tallet på grunn av innsatsen på Miles Davis-klassikeren “Kind of Blue”, så befant Evans seg på pianotronen helt til sin bortgang kun 51 år gammel. Evans hadde ikke levd noe eksemplarisk liv; han hadde enkelt og greit herja med seg sjøl. Det var en tydelig fysisk prega Evans som spilte en fantastisk konsert i Molde med Marc Johnson og Joe LaBarbera, men ti år tidligere var han åpenbart i bedre fysisk form med en annen trio.
Ved hjelp av Åge Hoffart og Kristian Ludvik-Bøhmer fra Kongsberg-festivalen og Terje Hellem fra NRK har denne “hemmelige” tapen fra den 26. juni 1970 blitt funnet fram og satt i stand på best mulig vis. Superprodusent Zev Feldman fra Elemental Records, som har spesialisert seg på å finne skatter i diverse arkiv verden rundt, var sikkert over seg av begeistring da denne henvendelsen kom fra Kongsberg, Det har i alle fall ført til den tolvte Evans-utgivelsen fra selskapet og for en skatt det har vist å være.
Fra Montreux
Trioen, bestående av bassist Eddie Gomez og trommeslager Marty Morell som var reisefølget til mester Evans fra 1968 til 1975, hadde akkurat spilt på den store Montreux-festivalen i Sveits. De opplevde det å komme til lille Kongsberg som et fantastisk pustehull – både Gomez og Morell skriver fine tekster i coverheftet og bekrefter at de opplevde atmosfæren som herlig og at både repertoaret og konserten blei deretter.
Vi får bli med på hele konserten – nesten 80 minutter. Her får vi mye tradisjonelt Evans-repertoar som”34 Skidoo” og “Emily”. For meg er høydepunktene blant høydepunktene Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life” og “Some Other Time”. Den som blir sittende igjen uberørt av diss tolkningen må oppsøke hjelp hos proffer – for meg er dette musikk som fremkaller kjærlighet, intet mindre. Bare de første taktene av “Some Other Time”……..
Coverheftet
Coverheftene til Elemental Music er ei historie i seg sjøl og verdt innganspengene aleine. I tillegg til Gomez og Morells minner, så får vi også et intervju Randi Hultin gjorde med Evans dagen etter konserten, minner fra pianisten Roy Hellvin som var i salen og fra Evans-etterkommerne Eliane Elias, Aaron Parks og Craig Taborn med interessante perspektiver rund baut.
Dette konsertopptaket er ikke noe annet enn ei perle. Nå er det bare å håpe på mer gull fra Kongsberg-arkivene. Enn så lenge er det mulig å kose seg med denne diamenten både ofte og lenge.
Bill Evans «In Norway» Elemental Records/elemental-records.com
Slovakiske Michaela Antalova og norske Adrian Myhr har funnet hverandre på alle mulige slags vis. Dette folkemusikalske møtet er nok et nydelig prov på det.
Michaela Antalova og Adrian Myhr i et miljø der både musikken og de trives.
Jeg vet – det er en floskel at søt musikk oppstår und zu weiter. Men når det gjelder Michaela Antalova, som kom til Norge for å studere musikk og som raskt viste seg å være en strålende trommeslager i en rekke jazzsammenhenger, og bassist Adrian Myhr – med en framifrå cv å slå i bordet med – så stemmer det uansett på en prikk.
De to har blitt samboere og foreldre og, i tillegg til å jobbe med mangt og mye, så gir de oss nå sin andre duoplate. “Zvony” så dagens lys for tre år siden – nå har de tatt steg nærmere de folkemusikalske røttene til begge to, men spesielt Antalovas slovakiske univers.
Antalova kjenner vi absolutt best som trommeslager. På denne innspillinga, som jeg mener er spilt inn i heimen til de to, så møter vi henne på det slovakiske tradisjonsinstrumentet fujara, ei lang trefløyte som står på gulvet samt på norsk seljefløyte, xylofon-staver, shaker og stemme. Myhr begrenser seg til bass og harmonium. Til sammen skaper de nydelige stemninger på tvers av alle mulige grenser på de elleve melodiene der fire er slovakiske folkemelodier og resten unnfanga av de to.
Ekstra krydder sørger Helga Myhr for med sin hardingfele og stemme og Javid Afsari Rad med sin santur – et iransk liggende strengeinstrument som blir spilt på med “pinner”.
Nattergalen spiller, som tittelen sier, ei sentral rolle for musikken og trillene er med på å skape disse unike og flotte stemningene.
Michaela Antalova og Adrian Myhr har skapt et nydelig musikalsk kjærlighetsbarn.
Michaela Antalova & Adrian Myhr «Sing Nightingale» Mappa
Påfyllet av unge norske jazzmusikere virker uendelig og ingenting er hyggeligere enn det. Gitaristen Markus Kaardal er et av de ferskeste skuddene på stammen.
Markus Kaadal har blikket rett frem og det med god grunn. Foto: Torfinn Lysne
Markus Kaardal (25) fra Sandvika utenfor Oslo har sin utdannelse fra talentfabriken Rud videregående skole i Bærum og seinere fra Norges Musikkhøgskole. Der har han åpenbart fått all den påfyll og inspirasjon han har vært ute etter. Kaadal framstår nemlig allerede som en moden musiker med ei solid retning på det han viser oss allerede på debuten under eget navn.
All musikken er skrevet av Kaadal siden han var i slutten av tenårene og forteller oss om en ung mann med solide røtter i både rock og jazz. Det har han skrudd sammen til noe som ikke likner det aller minste på det som i sin tid nedsettende blei kallt jazzrock av highbrowerne fordi musikerne ofte var for flinke….
Som musikere fra en rekke generasjoner så løfter også Kaadal frem inspirasjoen fra en av sine største helter, John Coltrane. I løpet av de åtte siste åra har Kaadal skrevet de åtte komposisjonene som blir empatisk tolka og løfta frem av tre sjelsfrender av mer eller mindre samme generasjon som sjefen, nemlig Torjus Gravir Klykken på bass, Oskar Goedvriend Lindberget på tenorsaksofon og Tobias Rønnevig på trommer.
Stort potensiale
Jeg bryter sammen, dog ikke i krampegråt, men i lett hulken, og tilstår at alle fire er nesten totalt ubeskrevne blad for meg. De er alle i starten av sine karrierer og forteller oss at at talentene og ørene er store og at de er mer enn lovende – de har kommet langt allerede.
Potensialet er altså stort både for gitarist, komponist og bandleder Markus Kaadal og hans medsammensvorne – det skal bli uhyre spennende å følge han og dem i åra som kommer.
Det blir liksom ikke jul før en rekke arister har kommet på banen med sin julemusikk og, som med matbøker, virker det som om det ikke er ende på nye ideer. Her følger en liten gjennomgang av hva som har kommet min vei.
Dette blir ikke noen tradisjonell anmeldelse, men heller en gjennomgang av hva man har å velge av julemusikk-nyheter. Oversikten er heller ikke komplett, men det som posten eller digitale medier har formidla til meg. Her kommer noen setninger om alle og hvilke tre som har havna øverst på lista hos meg.
Kristiansen/Vemøy «Hymns for Shepherds and Kings» Kirkelig Kulturverksted
Duoen Øyvind Kristiansen på tangenter og programmering og Jonas Kilmork Vemøy på trompet og elektronikk har gitt oss flere prov på flott muskk i regi av Kulturkirken Jakob og Kirkelig Kulturverksted. Her fortsetter de den samme trenden og gir oss nydelige versjoner av kjente og ukjente julesanger plus tittellåta med tekst av Erik Hillestad og musikk av Kristiansen. Der synger også Siril Malmedal Hauge. Vakkert, stillferdig og høyst personlig.
Trude Kristin «Fredelig jul» Park Grammofonplater
Vokalisten, og i tillegg på alt mulig med tangenter, Trude Kristin Bjørnstad har laga et nydelig album som åpenbart er bygd på kjærlighet. Noe er nyskrevet, blant annet av Lars Martin Myhre, mens mesteparten er kjente og kjære julesanger formidla av Bjørnstad på et vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for en musikant for meg. Fint tonefølge hele veien og det varme lydbildet kan egne seg i mange hjem i ukene som kommer.
Trio Mediæval «Yule» 2L
Den tredje vinneren for meg er den fantastiske vokalgruppa Trio Mediæval. Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Jorunn Lovise Husan greier seg absolutt på egen hånd, men når de fra tid til annen får assistanse fra Sinikka Langeland, Vegar Vårdal, Arve Henriksen, Anders Jormin og Helge Norbakken, så skader det på ingen måte heller. De gir oss 18 julesanger på flere forskjellige språk og sørger for at min tredje favoritt er helt annerledes enn de to andre.
Gjermund Larsen Trio «Christmas Sessions» Grappa
Felespilleren Gjermund Larsen med sin trio bestående av Sondre Meisfjord på bass og Andreas Utnem på harmonium og piano forteller oss at vi beveger oss inn i et vakkert landskap der folkemusikk møter jazzimpulser. Elleve kjente julesanger blir tolka på et unikt og nydelig vis og vil garantert sørge for at juelfreden kan senke seg i de tusen hjem – hvis den får sjansen og det bør den.
Uranienborg Vokalensemble «Fred over jorden» 2L
Korsang hører jula til for veldig mange. Uranienborg Vokalensemble fra Oslo leda av Elisabeth Holte kan hjelpe oss med det. Når ensemblet synger 16 av de mest kjente julesangene og får hjelp av Kjetil Bjerkestrand og Øystein Moen på synther og samplere og Torun Torbo på fløyte og Henriette Viktoria Eide Skagen på orgel, så skjønner man raskt at her tilsettes det flott krydder som gjør dette til et unikt korvisittkort.
Berit Opheim «Helgasong» Heilo
Så beveger vi oss tilbake til ei av de flotteste røystene i landet, nemlig Berit Opheim si. Hun er en særdeles viktig tradisjonsbærer og fortsetter med det på denne flotte og sterke innspillinga gjort i Raundalskyrkja på Voss – hjembyda til Opheim. Også folkemusiker Opheim omgir seg med et kremlag fra jazz- og folkemusikkuniversene bestående av Tore Brunborg og Mats Eilertsen og Irene Tillung og Nils Økland. Vakrere musikk blir ikke sunget og spilt på bygdene nå til dags.
Liv Ellen «A Very Merry Christmas» Øra Fonogram
Så beveger vi oss over til jazzverdenen og blir med den svært lovende vokalisten Liv Ellen Rønning til sjølvaste Britannia Hotell i Trondheim og ei liveinnspilling som blei gjort for cirka et år siden. Hun har med seg gode venner fra jazzlinja i Trondheim til å ta seg av jazzjulesangene og her swinger det heftig fra start til mål – noe publikum åpenbart satte stor pris på. Liv Ellen Rønning har endelig fått vist hvilket stor talent hun er i besittelse av og skal bli veldig hyggelig å følge i åra som kommer.
Knut «Quiet Christmas» Labels and Gentlemen
Knut «Quiet Christmas Voices» Labels and Gentlemen
Så er det Knut-time da. Han reagarer garantert også hvis både Bjørnar og Asphol blir nevnt, men i dette tilfellet altså bare Knut. Gitaristen som er en kjent bakmann i en rekke sammenhenger tar like så godt i her og gir oss for sikkerhets skyld ikke mindre enn to – 2 – plater. Den første er instruemtal med gitar og en rekke studiopålegg – flotte og nedpå saker som ikke vil skade i enhver bakgrunn.
Den andre er med vokalister som Erlend Gunstveit, Adam Douglas, Hanne Krogh og Anna-Lisa Kumoji. Både tradisjonelle og moderne julesanger står på programmet og alt er vedlig smakfullt og flott gjort.
Ytre Suløens Jass-ensemble & Tricia Boutté «Sne»
Så går turen tilbake til den tradisjonelle jazzverdenen og når Ytre Suløens Jass-ensemble melder seg til tjeneste sammen med New Orleans/Langevåg-vokalisten Tricia Boutté, så vet vi at vi får uforfalska, empatisk og ekte tradjazz med røtter i akkurat New Orleans. Jeg vet nesten ikke om noe band som har vært så trofast mot det de har bekjent seg til YSJE og med herlige Boutté i front, blir denne liveinnspillinga gjort på Friheim Kulturhus i Langevåg – noe annet skulle tatt seg ut – akkurat det tradfolket gjerne vil ha til jul. Herlig!
Audun Barsten & Marlen Tjøsvoll
Tida når alt måtte være album er jo over for lengst. De tre låtene pianist Audun Barsten og vokalist Marlen Tjøsvoll gir oss, “O Helga natt”, “Deilig er jorden” og “Mitt hjerte alltid vanker”, er gode eksempler på det. De to leser hverandre godt, lytter godt og utfyller hverandre på et vis som gjør at jeg gleder meg til mer fra begge to. Barsten kjenner jeg fra før, mens Tjøsvoll er et nytt og veldig spennende bekjentskap.
Her er det bare å velge og vrake – her bør det være noe for de aller fleste smaker.
Den svenske pianotrioen Musicmusicmusic har holdt sammen i over 20 år. En viktig årsak er at de har det veldig moro sammen. Det er det ikke vanskelig å høre.
MusicMusicMusic har all grunn til å ta for seg.
Brødrene Fabian og Josef Kallerdahl, på henholdsvis piano og bass, og trommeslager Michael Edlund møttes i en kjeller i Göteborg i 2003. Det førte raskt til en del lokale jobber for trioen med det livsbejaende uttrykket. Göteborg blei raskt utvida med klubber og festivaler i Sør-Afrika, New York, London, Paris, Bangkok, Beijing, Tokyo og Mexico City – de fikk med andre ord raskt stor og internasjonal oppmerksomhet.
Å påstå at herrene kjenner hverandre godt etter vel 20 år i samme båt, er vel en underdrivelse av det voldsomme slaget. Etter hundrevis av spillejobber og nå et dusin med platesinnspillinger, er kommunikasjonen nå av det telepatiske slaget. Her reageres det på det minste vink og det lekende fundamentet er åpenbart fortsatt svært viktig..
En dag
Utstyrt med seks Fabian Kallerdahl-originaler pluss høyst unike versjoner av tittellåta og “Winter Wonderland”, brukte trioen én dag til det som har blitt ei liveinnspilling gjort i studio. Sjøl om det er tradisjonell trio med hensyn til instrumentering så har de gjennom sine lekende 21 år tilegna seg et høyst personlig uttrykk der inspirasjonen til å leike videre absolutt er til stede i fullt monn. Her snakker vi definitivt MusicMusicMusic – på knallrød vinyl!
MusicMusicMusic «Just a Gigolo» Hoob Records/Border Music
