Tor Hammerø

Hadde noen antyda for bare ti år siden at det skulle dukke opp et norsk storband utelukkende med kvinnelige musikanter, så hadde nok vedkommende blitt sett rart på. Nå skjer det og du verden så godt det gjør.

Starlight Big Band, med base i Trondheim og på initiativ og leda av pianisten, komponisten og ildsjela Ingrid Øygard Steinkopf, er muligens ikke verdens beste storband. Eller for å si det en smule annerledes: det er ikke verdens beste storband. Likevel er det et av de flotteste initiativene i norsk jazz på svært lang tid og kan definitivt vise seg på sikt å bli en døråpner av rang.

Starlight Big Band er nok en viktig knoppskyting av den mye omtalte jazzlinja i byen ved Nidelvens bredd.. Lista begynner etter hvert å bli ganske lang over hva denne usedvanlige utdanningsinstitusjonen har ført til. Den har vært og er superviktig for så mye mer enn norsk jazz og dette er nok et bevis på det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjønnskampen på så mange felt er på ingen måte over og dette lille, eller faktisk ganske store, bidraget vil helt sikkert være med å åpne nye dører for jenter som kunne tenke seg å kaste seg ut i jazzens spennende verden. Tida da jenter kunne være vokalister, og kun det, i jazzmiljøet er definitivt over.

Ikke bare er Starlight Big Band et eksklusivt kvinneband: all musikken er også skrevet noen av bandets innbyggere. Også det er banebrytende i seg sjøl.

Låtene er ført i pennen av bandleder Øygard Steinkopf, saksofonistene Mona Krogstad. Jenny Frøysa og Amalie Dahl og bassisten Oda Kristine Øygard Steinkopf, er i noen tilfeller de første de har skrevet for storband. Det sier seg sjøl potensialet for å videreutvikle låtskriveregenskapene er til stede, men alle viser oss kvaliteter det skal bli spennende å følge.

Solistisk finnes det også mange stemmer som allerede har mye ved seg og kollektivet Starlight Big Band er også på veldig god vei. Vokalisten Malin Dahl Ødegård forteller oss også at hun er både det og samtidig en rapper med stort potensial.

Starlight Big Band har gjort et svært viktig stykke nybrottsarbeid. Jeg leder gjerne heiagjengen og gleder meg veldig til fortsettelsen.

Den australske, men København-bosatte, saksofonisten og komponisten Calum Builder har skapt ei messe til ettertanke både for troende og alle oss andre.

30 år unge Builder har gjort som så mange andre ambisiøse musikanter: satt kursen for København og studier på Rytmisk Musikkonservatorium. Det vet vi jo at det har kommet mye godt ut av.

For Builders del har det ført til ei messe eller et verk av det storslåtte og originale slaget. Som så mange så har også Builder fundert mye på dette med tvil og tro og det har han så definitivt tatt med seg inn i “Messe” som er spilt inn i Sankt Augustins Kirke i danenes hovedstad.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De sju låtene eller satsene har Builder skrevet til tekster med et bibelsk utgangspunkt og med den fantastiske og unike besetninga og Builders spennende musikalske ideer, blir dette noe helt for seg sjøl.

Et kollektiv bestående av sju saksofonister, sju bassister og sju vokalister er det ikke hver dag man støter på. Musikerne kommer fra 13 forskjellige land, blant andre Thea Wang fra kjempers fødeland, og består av ei herlig blanding av klassiske og improviserende musikere.

De som ser, eller rettere sagt hører, for seg en totalt unik musikalsk ekskursjon, er absolutt inne på noe. Builder har skapt stemninger og spenninger og samtaler det er mer enn interessant å bli invitert inn i. Dette er musikk som sikkert egner når det enn måtte være på året eller i livet, men mørke høstkvelder egnet til ettertanke er avgjort et passende tidspunkt.

Calum Builder har umiddelbart fortalt oss om at han er ei unik og spennende stemme.

Trond Kallevåg ga oss et nydelig og personlig visittkort med “Bedehus & Hawaii” for to år siden. Oppfølgeren “Fengselsfugl” bekrefter at han har mer på lager – mye mer.

Allerede i 2017 viste Trond Kallevåg (33), som også benytta sitt andre etternavn Hansen på de to første skivene, seg fram. Debuten var i en mer tradisjonell triosetting med sjefen på gitar pluss bass og trommer, men der også med kun egetskrevet materiale. “Bedehus & Hawaii” henta inspirasjon i stor grad fra hjemtraktene rundt Haugesund der avstanden mellom bedehusene ikke er plagsom lang.

Kallevåg fortalte oss med det forrige konseptalbumet at han er en reflektrende og original musikalsk tenker som i tillegg til jazztradisjonen har et nært og godt forhold til den typen americana som Ry Cooder og Bill Frisell har løfta fram gjennom mange tiår.

Nå er settingen og utgangspunktet for ekskursjonen en helt annen, men den musikalske filosofien er likevel en klar forlenger. Kallevåg har, i tillegg til sitt musikervirke, i flere år jobba i fengselsvesenet i Oslo. Han har opplevd paralleller mellom bedehusmiljøet og livet innenfor murene og han har ønska å “beskrive” også dette miljøet som befinner seg på sida av det oppleste og vedtatte. Kallevåg har også gått tilbake til musikken som blei skrevet av “fengselskjendisene” på 1800-tallet og flere av titlene på skiva er henta derfra.

Kallevåg gir både seg sjøl, sine medmusikanter og oss god tid til å reflektere. Det gjør fantastisk godt i en hverdag der alt skal gå så forbanna fort uansett hva det er. Folkemusikk-inspirasjonen er åpenbar og det er fortsatt også americana-sporene. Når det blir behandla av framifrå jazz- og rootsmusikere som Ivar Myrset Asheim på trommer og blant annet sag og glass, Alexander Hoholm på bass – begge har vært med Kallevåg helt fra trioskiva -, Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, David Wallumrød på tangenter og Adrian Løseth Waade på fiolin, så ligger det mer enn i korta at dette blir akkurat så finstemt og inderlig som vel tenkelig.

Trond Kallevåg har skapt usedvanlig personlig og vakker musikk nok en gang – musikk som garantert ville ha egna seg til en tenkt film. Enn så lenge får vi skape våre egne bilder – de er både flotte og inspirerende.

Aretha Franklin var og er dronninga i soulmusikkens univers – og vel så det. Her kommer det et par nye bekreftelser på det. For ei utstråling, for en formidler, for ei stemme.

Jeg har det slik at noen få artister har vært med meg store deler av livet mitt. Aretha Franklin (1942-2018) er så definitivt en av dem. Musikken hennes plukkes frem med jevne mellomrom uten at det trengs noen spesiell anledning for det. Hun er enkelt og greit en av de store stemmene som alltid har vært der og som alltid kommer til å bli værende der.

Jovisst er det slik at stemmeprakta til Franklin er av det fantastiske slaget – det tar alltid kun et hundredel av et sekund å slå fast at det er Aretha, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med forresten, men for meg har det alltid vært uttrykket, personligheten og formidlingsevnen som har tiltalt meg mest.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Aretha er den typen artist som har evighetens stempel på seg – hun kommer aldri til å gå ut på dato. Nye generasjoner har oppdaga henne og slik vil det fortsette – lenge. Det har sjølsagt platebransjen fått med seg og her har de virkelig gjort seg flid.

“Aretha” er en fire cd-ers samling med godt og vel fem timer med musikk. “Alt” er med fra de første innspillingene i 1956 til noe av det siste hun gjorde på midten av 2010-tallet. Dessuten blir vi servert tidligere uutgitt materiale, som uten unntak holder skyhøy standard, samt sjeldne og historiske live-opptredener, blant annet den ikoniske versjonen av “(You Make Me Feel Like) A Natural Woman” som hun gjorde med låtskriver Carole King og herr og fru Obama gråtende tilstede i salen. Hennes tolkning av “Nessun Dorma” befinner seg også på samme nivå. Duetter med en rekke andre giganter, som sjølsagt følte seg beæra over å få synge sammen med dronninga, er også en del av denne perla.

Utgivelsen inneholder også sjeldent bildemateriale og en fin historisk gjennomgang av karriera hennes. Dette er intet mindre enn en må-ha utgivelse for millioner av Aretha-fans.

For dem som synes dette blir i meste laget eller for dyrt, så finnes det ei anna løsning. 15 av disse låtene er samla på en enkeltutgivelse og her får vi creme de la creme for å si det på godt norsk: “Respect”, “”Chain of Fools”, “I Say a Little Prayer” og “Think” er bare pynten på kaka som sjølsagt er strålende også i denne versjonen.

Aretha Franklin var dronninga og hun er det fortsatt.

Ole Morten Vågan imponerer uansett hvor han melder seg til tjeneste. Sammen med sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.

Det er ikke slik at vi blir så veldig overraska lenger – Ole Morten Vågan er nemlig en kontinuerlig kvalitetsgarantist. Om det er som særs viktig og tilstedeværende sidemann med alt og alle fra Thomas Dybdahl til Susanne Sundfør og østover i alle mulige slags jazzsammenhenger – fra relativt straighte til ganske så frie – så er Vågan usedvanlig merkbart på plass med sin oppfinnsomhet, sitt trøkk og energi og sin ustanselige jobbing med å få brillene på plass.

For noen år siden tok også Vågan over den kunstneriske ledelsen av verdens beste Trondheim Jazz Orchestra etter at Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal hadde styrt skuta siden 2000 – på et svært bra vis. Herrer det ikke er lett å hoppe etter, men du verden som Vågan har makta det og ført skuta videre blant annet gjennom hans første verk for TJO, “Happy Endings”, og nå med forlengelsen “Plastic Wave”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Deler av dette verket, som strekker seg over en dobbelt-cd og varer i godt og vel 83 minutter, er et bestillingsverk til Festspillene i Nord Norge – det skulle tatt seg ut om de ikke slo på tråden til Brønnøysunds store sønn med en slik forespørsel.

Vågan har tenkt både musikalske og andre djupe tanker i forbindelse med dette verket – noe tittelen mer enn antyder. Det makter han å anskueliggjøre gjennom på et ofte intrikat vis, av og til tilnærma fritt, men samtidig ofte på en melodisk og hele tida utfordrende, dynamisk og organisk måte å engasjere tanken og mottakerapparatet til oss på den andre sida.

Når så TJO denne gangen består av Sofia Jernberg på stemme, Ola Kvernberg på fele, Eivind Lønning på trompet, Øyvind Brække på trombone, Signe Emmeluth, Kjetil Møster, Espen Reinertsen og Eirik Hegdal på saksofoner og klarinetter, Marianne Baudouin Lie på cello, Oscar Grönberg på piano, Ståle Storløkken på tangenter, Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer pluss sjøl på bass, så bør det ikke komme som en bombe at det både kollektivt og solistisk låter urheftig. Som om ikke det var nok så resiterer også Frode Grytten diktet “Over til Oslo” – rett mann på rett sted til rett tid med sedvanlig inderlighet og ekthet.

Ole Morten Vågan hører hjemme helt der oppe – hvor som helst på Tellus i alle fall – både som bassist, komponist og orkesterleder.

Jo Berger Myhre har vært en viktig bidragsyter til en rekke band og solister – ikke minst Nils Petter Molvær de seineste åra. Her møter vi han i hans eget univers.

Alle som har fulgt bassist og komponist Jo Berger Myhre (37) si musikalske reise med blant annet bandet Splashgirl, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær, blir ikke et sekund overraska over at det finnes masse originalt på lager når han først tar steget og forteller oss sine innerste musikalske tanker.

Sjøl om pandemien og alt den har ført til av avlyste konserter og turneer for musikanter som Berger Myhre, sjølsagt har ført til mye fritid for å åpne nye musikalske dører, så har jobben med dette soloprosjektet vært i gang helt siden høsten 2019.

Her har han gått inn til kjernen når det gjelder bruks- og uttrykksområder både for den akustiske og den elektriske bassen. Dessuten har han benytta sitt arsenal av lyder som han har samla og utvikla og med hjelp av sitt hjemmestudio og ymse maskiner og tekniske dippedutter, har Berger Myhre skapt spennende og unike lydlandskap og melodier – ofte basert på fritt improviserte utflukter – som både fascinerer og utfordrer.

Berger Myhre har henta inspirasjon fra en rekke kilder; han har blant annet besøkt Iran og iransk musikk en rekke ganger. Bidrag fra den iranske tombakisten – tombak er ei tradisjonell iransk tromme – Kaveh Mahmudiyan, den islandske organisten Ólafur Björn Ólafsson, resitatøren Vivian Wang fra Singapore, den latviske pianisten Jana Anisimova og gitaristen Jo David Meyer Lysne og synthisten Morten Qvenild, gjør at dette blir et helt spesielt og unikt visittkort.

Disse musikalske manøvrene fra Jo Berger Myhre er totalt kompromissløse og forteller oss om en søker som går djupt og som ikke stopper før han finner. Han utfordrer både seg sjøl og oss på et inderlig vis.

Daniela Reyes avslutter “Usikker musiker” med “tro´kke verden trenger mer av meg”. Feil, veldig feil faktisk. Verden trenger veldig mye mer av Daniela Reyes.

Vi er alle unike, men noen er mer unike enn oss andre. Daniela Reyes (22) har jeg hatt gleden av å kjenne i mesteparten av hennes liv, så jeg mener jeg har et rimelig godt grunnlag for å mene det. Med debutalbumet hennes får alle andre muligheten til å kjenne på hvor spesiell og unik denne lille, men du verden så store artisten er.

Reyes er født i Colombia, men oppvokst sammen med storebror Theo – også han fra Colombia – og mamma Maj Britt Andersen og pappa Geir Holmsen i Asker. Det kan man trygt si er et musikalsk hjem på alle måter. Hvor stor betydning det har hatt for datteras musikalske utvikling er sjølsagt vanskelig å si, men jeg tror neppe hun har hatt tatt skade av det for å si det sånn……

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med de ti låtene som varer i vel 31 minutter forteller Reyes oss at hun allerede er en historieforteller på svært høyt nivå. Hun skriver tekster og formidler dem på et vis som forteller om en modenhet som stort sett forbindes med mennesker som har levd ganske mye lenger enn Daniela. Hun synger med en skjørhet og gjennomsiktighet i uttrykket sitt som er helt spesiell; jeg blir sittende helt ytterst på stolkanten for å få meg alle de små detaljene og for å forsikre meg om at det bærer hele veien, noe det sjølsagt gjør.

Reyes har skapt et eget singer/songwriter-landskap som med et par unntak, hun har det virkelig i seg å trøkke til også, er veldig nedpå og luftig. Hun gir både seg sjøl og oss tid til å komme under huden på det hun har å melde og du verden så godt det gjør.

Når så vokalisten, trekkspilleren, gitaristen og harmoniumisten – og sikkert mye mer – Daniela Reyes har alliert seg med et jazzikalsk a-lag bestående av Eyolf Dale, Hans Hulbækmo, Nils Petter Molvær, Sander Eriksen Nordahl, Ole Morten Vågan og Håkon Aase – musikere som kan skape de nydeligste stemninger uten å kreve for mye rampelys av den grunn – så har dette blitt en debut av det svært sjeldne og veldig lovende slaget.

Verden trenger veldig mye mer av deg og din inderlighet og ekthet, Daniela Reyes. Det finnes ingen fler av deg.

Petter Eldh har invitert seks av sin trommefavoritter til fest – blant andre Gard Nilssen. Samtidig forteller Nate Smith oss at han er den aller mest funky her på Tellus.

Hvem er ikke fascinert av trommer på ett eller annet vis? Undertegnede har i alle fall vært det så lenge jeg kan huske og inn døra mer eller mindre samtidig kom to nye bekreftelser på denne fascinasjonen.

Utgivelsene er ganske så forskjellige, men bortimot like spennende uansett. Først ut er vinylutgivelsen til den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme som energibomba i Gard Nilssens Acoustic Unity. Her har han gått utradisjonelt til verks og skapt et unikt lite univers der han har innkalt seks trommeslagere – seks ganske så forskjellige perkusjonister.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen av dem kjenner jeg godt, andre er nye bekjentskaper for meg. Eric Harland, Nate Wood og Gard Nilssen har via en rekke konstellasjoner fortalt oss at de hører hjemme helt der oppe. Engelske James Maddren har mer enn antyda at han har noe spesielt å fare med, men jeg har aldri fått oppleve han live. Amerikanske Savannah Harris og engelske Richard Spaven er nye navn for meg, men det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor Eldh har invitert dem til bordet.

Alle bidrar på ett spor hver og det er også nye “band” på alle stoppestedene. Eldh har skrevet all musikken, likevel låter alt totalt forskjellig – veldig mye takket være de seks helt unike trommeslagerne.

Initiativet til Eldh er intet mindre enn strålende og resultatet likeså. Så forskjellig, men likevel like spennende, utfordrende og hipt fra start til mål blir det med slike omgivelser og slike trommeslagere ved det musikalske smorgasbordet.

Amerikanske Nate Smith hadde heller ikke på noen måte gjort skam på plassen i prosjekt Eldh. En av de meste ettertrakta trommeslagerne over there, som mange har hørt også over here med blant andre Dave Holland og Chris Potter, og sikkert også sjekka ut med det urfunky bandet The Fearless Flyers, er enkelt og greit en av de aller mest funky trommeslagerne uansett hvor man leter nuh til dags.

Her får vi møte Smith i et slags tverrsnitt av hvor han kommer fra og hvor han er musikalsk. Det betyr jazz, funk, soul, pop, hip hop og alt mulig annet midt mellom der. Grunnpakka er et veldig bra jazzkomp med blant andre tangenstisten Jon Cowherd og saksofonisten Jaleel Shaw og så har Smith invitert en rekke vokalister og rappere.

Dette er musikk som bare kunne ha blitt unnfanga der borte på den andre sida av dammen. Det er tøft, det er hipt og det er nok en bekreftelse på at Nate Smith er den mest funky trommeslageren jeg vet om i alle fall.

Velkommen til trommehimmelen – det er bare å stige på.

Geir Sundstøl er en musikant ingen kan ha unngått å stifte bekjentskap med – om de vil eller ikke. Nå møter han oss med et nytt visittkort og du verden for ei flott stemme han er og har.

Årsaken til at “alle” har hørt Geir Sundstøl er at han er og har vært kongerikets aller mest ettertrakta sidemann gjennom mange år. Artister og produsenter har stått i kø for å få assistanse fra den enorme musikalske paletten Tistedalens store sønn har å bringe til torgs.

I mange år førte det til at Sundstøl var med å prege andres musikk i veldig stor grad. Faktisk i så stor grad at han nedprioriterte sitt eget musikalske univers. Heldigvis har han gjort noe med det de seineste åra og han har gitt oss flere prov på hvor og hvem han er gjennom de framifrå utgivelsene “Furulund”, “Langen Ro” og “Brødløs”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er det tre år siden forrige løypemelding og basert på hvem han er og hva han gjort tidligere, så er det sjølsagt store forventninger til hva som skal komme ut av skattekista til lydmagikeren som spiller tjuefem – 25!!! – instrumenter på “St. Hanshaugen Steel”. Det spesielle navnet på plata henspeiler forresten på et stålverk som var plassert på St. Hanshaugen i Oslo der Sundstøl bor.

Sundstøl står for alle de åtte låtene, men har fått assistanse fra bassist Mats Eilertsen og trompeter Arve Henriksen på noen. Uansett så er Sundstøls genuine bumerke solid til stede fra første til siste takt.

Og hvor befinner så “St. Hanshaugen Steel” seg i sjangeruniverset? Jeg har faktisk ikke noe bedre svar enn at dette er sjanger Sundstøl – det er ikke noe som over hodet likner på det Geir Sundstøl serverer oss. Lydmessig befinner dette seg på en egen planet og når han så benytter impulser fra det meste han har hatt fingrene borti fra verdensmusikk, country og jazz til mye annet, til å skape landskapene som er så bildefremkallende som bare dårlig fantasi kan sette en stopper for, så har dette blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

Når Sundstøl i tillegg til sine 25 egne pensler har fått med seg noen av de beste fargeleggerne det er mulig å hyre inn til denne prisen i Erland Dahlen, Jo Berger Myhre og David Wallumrød samt tidligere nevnte Eilertsen og Henriksen og ikke minst gullstrupene fra Sølvguttene, så skal det ikke mye dårlig fantasi til for å begripe at her skapes det stemninger av høyst unik kvalitet.

Geir Sundstøl er en musiker og kunstner som befinner seg på et usedvanlig sted – aldri har Geir Sundstøl vært mer Geir Sundstøl enn nå.

Overskrifta er egentlig en sannhet med en hel del modifikasjoner. Christian Winther er nemlig på ingen måte noen ukjent størrelse, men som popmusiker har vi ikke fått hilse på han tidligere sånn som her. Også på det området kommer han med noe helt spesielt.

Det har seg slik at jeg har latt meg fascinere av Christian Winther gjennom mange år og via mange konstellasjoner. De eksperimentelle trioene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo, kollektivet Torg under ledelse av Johan Lindvall og den høyst alternative popduoen Listen to Girl har vært de viktigste meldepostene for gitaristen og vokalisten fra Ålesund. Nå tar han et nytt steg i retning seg sjøl.

Er det mulig for en langelsker av musikk som meg å bli begeistra i løpet av knappe 24 minutter? Det er nemlig så lenge denne spesielle tilstandsrapporten fra Winther varer og svaret er et entydig og tydelig ja.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med de åtte låtene, som Winther synger i all hovedsak på engelsk – bortsett fra “Urfuglen” på norsk, tar komponisten og tekstforfatteren oss med inn i et høyst personlig popunivers milevis unna A4 varianten. Det gjør så forbanna godt å kjenne på at popmusikk kan være både god, original og utfordrende – det er nemlig “The Clearing”.

Winther er en strålende gitarist med et høyst unikt uttrykk, men han har ikke behov for å fortelle verden til enhver tid hvor flink han er. Han gjør det musikken ber han om og fargelegger stemningene på et flott vis.

Når han så har invitert med seg et a-lag fra jazzens verden, som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre, med Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Anja Lauvdal på synther og samples og Magnus Skavhaug Nergaard på basser, så har Winther fått med seg akkurat det reisefølget som løfter stemningene til minneverdige steder.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å plage hitlistene på noe vis. Det er derimot popmusikk som kan vise seg å vare og være med å definere hva og hvem Christian Winther både er og kommer til å bli i åra som kommer. Spennende er det og spennende blir det også å følge Winthers utvikling – ei utvikling som kan gå i mange retninger.